Orka jeg å oppdatere fra søndagen tro? Men så begynte jeg å svare kommentaren på forrige innlegg og da tenkte jeg “nei vent, nå er jeg jo allerede i gang med et innlegg” så jeg kopierte teksten som nyttige punkter for dette innlegget.

Deltok i lovsangen

Det skakke være lett å rekke lovsangsøvelsen klokken 10:00 når tidligste buss fra meg ikke går før 09:53, og så må jeg bytte i byen til M3 som jeg må vente på i 45 minutter og ikke er fremme før 11:00. Hadde det ikke vært så kaldt.. kunne jeg til nød gått helt ned til buss stasjonen (30 minutter). Og uten snø og is kunne jeg syklet til møtet. Så hvordan løser vi det da når far ikke tørr å låne bort bilen fordi diesel bil knapt starter i -20? Jo jeg var så heldig å få kjøre med dagens møteverter. Nå er de ikke møterverter igjen før uke 5. Lang innledning, men de bor visst ikke langt fra meg. Jeg kom ikke frem før 10:30 og det var ok. Vi var nemlig bare en Alt, en supran og en tenor som sang. Resten var syk eller  ikke kunne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som alltid veldig fin stund i lovsangsteamet og en fin tale som handlet om at Tilbedelse er å tilbringe tid sammen med Gud, for det var jo det Gud skapte oss til. I ettermøtet da forbederne var i gang, så gikk jeg ned da pianisten bare spilte uten vokal. Jeg tok imot forbønn over bror og lot tårene komme. Jeg vet jeg er ønsket å besøke bror neste uke. Han vil jo sikkert ikke ha besøk av mor og far. Mor ga meg telefon nummeret og ba meg ringe dit til uken. Kanskje jeg er eneste han får besøk av. Skal jeg bare være der og la praten gå av seg selv? Eller skal jeg håpe på Guds frimodighet til bønn for bror så han kan bli satt fri? Uansett hva det blir til så kommer det til å gjøre vondt. Og jeg vet ikke om jeg møter en sint, stille eller pratsom bror med uforståelige ord. Det var godt å la tårene komme. Det var nok Gud som bare ville trøste meg. Alle gangene jeg har gått hjemme og følt meg sterk nok ti å ikke gråte, så er det jo noe i nærværet i kirken som sier “joda, jeg skal trøste deg når du gråter, få det ut! Du vil føle deg bedre” Jeg er så lei. Har vi kommet oppi 13 innleggelser nå? Siden jeg var 14 år. 4 ganger på et år. Og endelig skulle jeg få gråte litt.På tide! De fortsatte etter hvert å synge og en fra salen gikk opp og tok min “plass” og ledet sangen. Da slapp jeg å føle jeg måtte opp igjen. For jeg følte jeg var ferdig med sangen og bare skulle få lov å være. Da møtet offisielt var over så ryddet jeg sammen sakene mine. Det var gøy å bruke mine helt egne In Ear. Og jeg fikk sagt til lovsagslederen at jeg ville fremover øve på egne sanger i håp om å bruke dem i teamet, han så forventningsfull ut. Nå har jeg advart han om at jeg antageligvis kommer til å sende en av låtene mine på melding snart. Jeg fant plass på et bord med folk og åt min lunsj jeg hadde tatt med. Jeg var nesten ferdig å spise da sjoføren min hentet meg ferdig påkledd. Så jeg pakket sammen, gikk til søpla og der sto en av de andre lovsangslederne. Hun ga meg en klem. Skrøt av meg og ville snakke om fremover. Jeg blir selvsagt med henne å lede neste søndag den 14.januar. Men hun gledet seg litt ekstra til at gangen hennes etter det ville hun lære meg å lede enda mer. Det vil vel si å ha solo. Og jeg sa at jeg ville gjerne være med neste gang hun skulle synge på Kanal10 for det gjorde hun like før jul. Veldig takknemlig for denne trioen hun satte meg inn i. Utrolig moro jeg får god respons på min plass på scenen. Jeg har troa for at dette året kommer det flere gjennombrudd. Og sangen har jeg jo hatt på hjerte hele livet mitt.

Vil ta sangene mine på alvor

Far og mor kom innom etter deres kirkemøtet og ga meg mikrofon stativ, ledninger og lydkort. Da fikk jeg endelig koblet til mikrofonen og gitaren til høytaler og prøvde ut noen av mine egne låter fra permen. Da er det bare å velge ut en låt som passer best til teamet og pusse på den. Jeg vil bare få ryddet litt bedre plass her før jeg spiller mer. Mor reagerte fort at det sto skap og skuffer åpne etter stresset i dag morges. Men jeg har jo hatt en tøff start på året og så ble bror innlagt 2 ganger før jeg fikk litt glede igjen og så plutselig er det avtaler igjen hver dag. Det skal så mye mer til noen ganger å få gjort husarbeid. Liten selvdisiplintank. Og nå har jeg jo grått, sunget og vært sosial. Måtte bare ligge å se litt tv, prøvde ut mikrofon og gitar, så lagd middag. Ser hver gang vi møtes reprise nå. Så vil jeg lese litt i Favør boken. men jeg kommer sikkert til å sovne. 😂 God uke folkens 😊

Jeg hadde jo egentlig gledet meg til å skrive dette innlegget. Men så får jeg jo disse forvirrende oppdateringene på kort tid. Så prøver å samle tankene mine hva det var jeg ville skrive.

Jeg begynte jo å lese boken 3.januar “Å ha Guds Favør over sitt liv” Hvorfor kjøpte jeg denne boken? Jo fordi da jeg følte jeg sa noe jeg ikke burde sagt over en ny bekjent, så ventet jeg på å føle meg dum, isteden hørte jeg en stemme som sa “jeg har favør over dere to” var det Guds stemme? Jeg ville nemlig bli bedre kjent som venninne og var redd for om det kom ut noe som ikke burde komme ut. Men jeg klarte ikke slutte å tenke på denne enkle setningen “jeg har favør over dere to, så du skal slippe å føle deg dum.” Jeg måtte søke dette opp, bli bedre kjent med ordet favør og da fant jeg boken:

Jeg hadde tenkt ut hva mer jeg ville skrive, men alt bare forsvant da jeg fikk en melding jeg trodde jeg ikke kom til å få. I et tidligere innlegg sa jeg at jeg hadde lenge lyst til å sende melding til en venn at jeg beklaget for at jeg hadde oversett/tatt avstand i snart 4 år. Han vet vel om det, så hadde kanskje vært dum melding å sende, men det ville gjøre det enklere å vite at han visste at jeg visste osv. Jeg ville bare lese om favør for å få gjennombrudd på en rekke ting der ting ikke gikk helt min vei. Favør har jeg lært så langt er Guds VIP billett til oss, en 1.klasses billett på fly. Han ønsker det fordi han elsker oss, vi er hans favoritt. Han ønsker å gi oss den beste behandlingen for å vise oss hvor glad han er i oss. Trodde jeg ikke kom til å klare å skrive noe som helst. Måtte sette meg foran peisen i går kveld og summe meg, jeg hulkegråt, ba og skalv da jeg hadde en blanda kaos og trøst på samme tid. Men alt hjelper jo litt med søvn. Klokken er 11:05 nå neste dag.

1. Min storebror med bipolar, asbergersyndrom og alkohol problemer hadde drukket hele natten til 3.januar og sagt han skulle dra full på jobb. I tillegg truet med å kjøpe billetter til utlandet. Han har fått tilgang til kontoen sin uten å være i stand til å betale regninger.
   3.januar kveld ble han innlagt på tvang.
   –
2. 4.januar midt på dagen fikk jeg enkelt av mamma “utskrevet” Spesialpedagogen klarer jo tydeligvis ikke å skille smarte demonbesatte og normale mennesker. Han ble ikke erkjent syk… han var for hyggelig. Men hvorfor kan de ikke se på hva han har gjort? En seriemorder blir da ikke sluppet ut av fengslet etter bare en dag fordi han oppfører seg i fengselet?
   –
3. 4.januar kveld  får jeg “sendte du en melding?” jeg hadde slettet den før han hadde sett den. Sendte den på nytt. “Beklager at jeg har tatt litt avstand siste 4 årene, men du har kanskje fått med deg hvorfor. Takk for alle klemmene du har gitt, det viser du fortsatt bryr deg” var noe av det jeg sa. “Jeg skjønner, håper du føler deg bedre nå” Han skjønner, han vet om det ellers hadde han stilt spørsmål. Han stilte ingenting spørsmål. Nå kommer det til å bli enda mer trøst å se han fremfor smerte. Det verste for meg er jo å ta avstand til dem jeg er glade i, alt jeg ofret for å respektere noens andres ønske. Klemmene forteller meg han også egentlig ikke vil være på avstand. Dette er virkelig smaken av gjennombrudd. Jeg kjente en trøst prøvde å jobbe i meg midt i kaoset med bror. “Takk Gud for at du har favør over oss to!” ba jeg. Meldingene kunne ikke gått bedre. Jeg var livredd for å føle meg dum og at det skulle bli kleint neste gang, nei, jeg kjente at det kom til å gå bra. Og slik er Gud, han er flink til å sende en trøst før jeg rekker å sørge. En trøst som overgår all smerte.
   –
4. Natt til 5.januar chattet jeg med en venninne som trengte trøst over at typen slo opp med henne. Etter lang tid oppdaterte jeg om bror. “jeg ser han har reist med tog til oslo, sto på facebook.” hun sendte skjermbilde. Har ikke sett facebooken hans siden november. Så da er han vel på vei til å ta et fly igjen da…
   –
5. Jeg våknet i dag 5.januar til en melding fra Nav… “Rapporten er kommet til fastlegen”, jeg kan bestille en legetime og gå gjennom den. Dette er rett og slett bak kulissene til en kronisk utbrent pårørende som er på vei til å bli ufør.

Pakken med ny mikrofon og In Ear har kommet til gården, så jeg vil øve mine sanger til å fremføre i kirken. Men jeg tørr ikke kontakte foreldrene mine som fikk pakken, for jeg vil ikke vite alt om bror. Ikke hatt en eneste avtale en gang etter nyttårsaften. Har vel trengt det. Første blir i kveld, besøk til min bestevenninne. Da har jeg nok summet meg godt etter alt dette.

Nå tror dere kanskje jeg skal snakke masse om Halloween? Men jeg feirer ikke Halloween da. Vil ikke ønske velkommen til mørke krefter. Visste dere hekser pleier å be forbannelse over godteriet som blir gitt ut? Visste dere at å skremme andre og å bli skremt kan åpne til frykt-demoner som kan påføre mer frykt i livet?

Jeg har akkurat hengt opp et selvlysende kors på døren, slik at om noen kommer til meg for å få snop… så er de advart om at de kanskje ikke får snop. Men om noen skulle ringe eller banke på, kan de kanskje heller få Guds velsignelse i form av sang eller laminerte lapper med bibelvers… Får se hva jeg forbereder og om det i det hele tatt kommer noen. For har ikke så lyst til å la døren bare være lukket for dem som banker på, men gi noe helt annet enn det Halloween er.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg gruer meg litt

Min egen uke derimot er skummel på en annen måte. Rett og slett fordi foreldrene mine drar til leiligheten vår i Spania, og jeg og bror blir igjen hvor jeg låner fars bil. Det som har skjedd nylig der til dere som holder dere spente på den historien er at bror ble helt grusomt sint og ville IKKE unne foreldrene mine en fin ferie fordi han ikke hadde en fin ferie. Fordi han var konstant blakk fordi han brukte penger på alkohol og INGEN ville vipse han noen penger. Men vi vil jo ikke vipse penger til en som drikker alkohol! Så det er vår skyld han hadde en dritt ferie, det var vår skyld han var blakk… Sånn er jo alkoholikere, de ser det ikke selv. I går hadde min mor bursdag og av det og fikk de hauevis av stygge meldinger fordi han heller ikke unte henne en fin bursdag for han hadde jo ikke en fin bursdag. Ingen vipset jo han penger på bursdagen. Hvem brydde seg? Men hadde han vært i Norge så ville vi ha feiret han. Han var ikke her. Han deaktiverte alt så vi ikke visste hvordan det gikk med han. Annet enn at han antageligvis surret rundt full i Armenia. Min kjæreste storebror. Far måtte blokkere han, han fikk nok disse siste dagene med meldinger. Sagt mor må gjøre det samme. Men hun holder seg til de skal dra. Jeg gruer meg litt til den kommende uken, fordi jeg vil nok føle ansvar på å 1.få han med på ting så han IKKE sitter hjemme og vil drikke 10 øl av kjedsomhet og ensomhet for så risikere å bli kasta ut av blokka. 2.at om noe skjer er det jeg som står som nærmest med bil og kanskje må rykke ut for å hjelpe.

Å få med bror i kirken

Da jeg var på Cafe bursdagsfeiringen med mor og far i går kunne mor fortelle mer detaljer hva som faktisk hadde skjedd søndagen for en uke siden. (Bror kom ikke på bursdagsfeiringen fordi han var så sint, de var jo plutselig blitt fiender.) Mor hadde prøvd å få han med på møte og etter suksee, så har han blitt med flere søndager selv om han blir tatt på sengen. Mor er ganske flau fordi han satt under HELE møte med en sang på repeat høyt på headset og det var den sangen HER. Men han hadde overraskende nok sagt han kunne tenkt seg å være leder i ungdomsarbeidet. Puh han passer ikke som det nå, men at det kommer en vilje i det, at han får lyst å ha en rolle i kirken er jo virkelig fremskritt på den gode ånden i han. Er jo masse folk som ber for han. Og om han får vilje nok til å få en rolle i kirken kanskje det endelig går opp for han at han må omvende seg til Jesus fullt og helt og bort fra alkoholen og mer.

Jeg skulle lede lovsangen i dag

Jeg fikk lyst å trene litt i dag, jeg danset Just Dance, tok push ups, sit ups og knebøy. Jeg trodde jo jeg hadde så god tid. Men så fikk jeg panikk, jeg måtte rekke å lage middag, dusje og stelle meg til møtet for nå hadde jeg plutselig 1 time? Jeg putta middagen i en matboks og heiv meg ut av døra. Oi… da jeg så klokken på dashbordet i bilen gikk det opp for meg… det var klokken der og på kjøkkenet som ikke var stilt, jeg var 1 time for tidlig til Lovsangsøvelsen som er ennå 1 time før møtet. Ikke rart i jeg plutselig trodde jeg hadde dårlig tid : fordi jeg så på klokken på kjøkkenet Jeg stakk heller innom bror på på veien som ikke hadde sett meldingene mine. Han åpnet ikke så kjørte til kirken, men døren var låst selvsagt. Mor ringte og sa han hadde sett etter meg, så kjørte tilbake. Da satt jeg litt hos han, spiste middagen min og prøvde å overtale han å bli med på møte. For jeg skulle jo lede lovsangen, hadde ikke det vært gøy å se? Og han har venner i kirken min som han burde vært der med. Men da jeg ringte moren til en av dem så skulle kompisen ikke og da var jo heller ikke min bror motivert. Hva med en gang senere? Om hans kompiser skal og jeg skal synge, da må jo bror bli med? For jeg ble sjokkert av at både mor og han selv fortalte han hadde vært i kirken den morgenen alene! Han dro i mors kirke klokken 11. Da skjønner jeg han ikke orket å dra i min kirke. Hva fikk han til å dra alene til kirken? Jeg ble helt imponert. Mor orket nemlig ikke selv etter mye rundt bursdagen hennes i går. Men her har det virkelig skjedd ting i ånden. Jeg så et håp. Viss han kom seg alene til mors kirke, så vil han da kunne klare å like å besøke min kirke? Han fant noe han likte og han sa at vi hadde gått glipp av noe gøy de viste på skjermen under møte. Han skjønte nok at han selv hadde gått glipp av det om han ikke dro. Tror det motiverer han å dra neste søndag og. Om ikke jeg er tidlig ute med å få han i min kirke. For jeg låner jo bilen til mine foreldre mens de er i Spania.

Så jeg dro etter litt peptalk med bror og øvde med mine kjære 2 medsøstre i kirken. Det ble kjempe bra! Vi hadde lederstemme, ALT stemme og overstemme. Jeg ble faktisk tilkalt fordi hun skjønte jeg kunne bruke en overstemme? Jeg så at dette var noe som antageligvis ble ønsket igjen. At vi var en fin trekløver. Jeg føler meg hjemme og dette er rett og slett barndomsdrømmen. Video HER

Jeg tenkte ganske grundig på en sak, og kom til et svar da møtet var ferdig. Gikk rett for å snakke med hoved ansvarlige i lovsangstemaet. “3 ting: når møtene er på morgenen og det ikke går buss tidlig nok skal jeg spørre om å låne bil så jeg rekker lovsangs øvelsen om jeg blir med å synge. 2: På kveldsmøtene er det vanskelig å møte opp kvart på 4 da bussen går bare en gang i timen og jeg da kommer akkurat 4 eller akkurat 5, MEN 3: Jeg kan ta buss til Porsgrunn enda tidligere og henge på Jonas B og bli plukket opp der, eller i Skien forsåvidt viss det er så dere ønsker å ha meg der kvart på 4 og dere som skal være med å synge eksempel kommer fra porsgrunn.” Da følte jeg trygghet på at jeg får være med når jeg ønsker. Eller de klare de første 15 minutter uten meg på kveldsmøtene 🤣 For jeg fikk frykt i at på grunn av barna i kirken så blir det tre 11 møter i måneden, og bussen går ikke så tidlig til å rekke lovsangsøvelsen om jeg skal være med. Det gjør så vondt å tenke på. Men skal nok få lånt bil av foreldrene mine fra fredag til søndag… Det burde gå.

Foresten så filmet Kanal10 det møtet. Det er intervju med Henning i kirken som kommer på Tv i januar. Da kommer det og med klipp at vi synger? Det skal jeg såååå bruke! Og mine tidligere kolleger i Kanal10 vil sikkert slå på et smil når de ser det er meg som står der å synge. Så vil jeg mase litt på dem om vi 3 kan komme og synge i studio også til demmes sendinger. DET må vi vel få til!

Så etter litt mer mingling, så måtte jeg hoppe i bilen ikke lenge etterpå for jeg ville rekke Farmen. Ville skrive her samtidig så jeg så episoden på Tv i bakgrunn.

Jeg sitter så enormt mye, så det må jeg jo gjøre noe med. Ikke bare maler jeg “noen” timer på Oasen Kafe på dagtid, men så fort jeg kommer hjem sitter jeg med tv eller streaming på data mens jeg hekler eller her perler sammen med Darwin. Hva perler jeg til? Jo en vegg som skal henge i døråpningen mellom stue og kjøkkenet, for det er ikke dør der og jeg vil ikke fuglen min skal fly inn på kjøkkenet hvis den ikke blir fullt opp-servert.

På Oasen Kafe derimot har jeg hatt enormt motivasjon denne uken til å fullføre 3 malerier som var ment til neste ukes utstilling på Gråtamoen Bydelshus. Men oppdaget dessverre en mail fra dem nettopp at hun hadde oversett en annen utstilling som faktisk skulle være der fra neste uke, så min må utsettes til uvisst tidspunkt. Jeg vil likevel motivasjonen skal fortsette med å fullføre bildene, slik at jeg enkelt kan begynne på nytt nese uke. Litt kjipt er det jo å utsette en utstilling.

Turen

Så var det å komme seg ut døren for en lang gåtur jeg egentlig ønsker å få gjort daglig. På grunn av for lite mat og for dårlig mosjon siste ukene har jeg vært mer trøtt, sliten og behov for søvn på dagtid. Jeg vil ikke bli verre, og vi med PCOS er mer utsatt. Jeg lot mobilen være hjemme og tenkte jeg skulle handle på veien da det ikke var langt igjen. Det var mørkt og tåke, kledd i regntøy da jeg var sikker på at det regnet. Men, var bare fuktig i været.

Meg og tankene

Hva tenker man når man går tur? Jeg ville jo ikke ha med telefonen og bli distrahert av den. Jeg ville egentlig bruke tiden til å be. Det kan for mange være lett å la tanker om bekymringer komme. Men var en spesiell tanke jeg ville la meg inspireres av. Mandag kveld var jeg på bibelgruppe med 4 andre damer fra menigheten min. Temaet var velsignelse fra Efesene kapittel 1.

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

Vi trenger ikke å gjøre handlinger for å fortjene velsignelser. Vi trenger bare å akseptere Jesus som vår frelser og dermed bare ta imot de velsignelsene han har for oss. De velsignelsene vil deretter gi oss automatisk masse vilje til å gjøre gode handlinger.

Takk

Det ble dermed tatt opp på bibelgruppen at måten å ta imot disse velsignelsene er ved å takke! En av dem sa det så fint, hun tenkte å gi barna 1 million kroner hver i arv (vet ikke om dette bare var et eksempel) og at det er tilgjengelig til når de måtte trenge det. Så en av dem kom etterhvert for å ta ut 100.000kr. Et strålende eksempel. Slik er også Guds rike. Det er ganske kjent blant oss kristne at å takke er en proklamasjon. Når vi bytter ut klaging på det vi ikke har, med takk for at vi har fått det, så er det flertallet som faktisk får det. Ja jeg vil takke mer!

Takk for at jeg får en ny Mac

Takk for en god økonomi

Takk for at jeg får ufør….

Kryp til korset

Under bibelgruppen var det ei av dem som fortalte i en annen sammenheng at søsteren hennes var frafallen i troen.
“hvordan kan det finnes en Gud når det skjer så mye dritt i livet”
“det er jo din egen feil når du holder deg på avstand fra Gud, Gud trenger seg ikke på! Du må gå til Ham etter hjelp! Du går jo glipp av hans velsignelser når du holder deg selv på avstand.”
Jeg hadde samme diskusjon med en egen frafallen venninne faktisk. Dette er ikke kjelden tanke hos de ufrelste.
“jeg ber jeg til Jesus hver dag om at du skal komme så langt ned at du kryper til Korset!” hadde hun sagt.
Wow det var sterkt. Og guess what, det skjedde. Hun ble så deprimert, hadde så fæle tanker, så tok hun valget å vendte seg tilbake til Jesus og nå er hun ALL In! Hun er 100% aktiv i menigheten igjen og skal delta på lovsangsøvelsen med oss denne uken.

Hvordan kan jeg be for han?

Han? Vel det vil jeg ikke helt si og det er noen andre enn min bror. Men det finnes en “han” i mitt liv jeg ikke klarer å slutte å be for. En som også er frafallen. “Men jeg ønsker ikke at han skal havne langt der nede, han har vært nok der nede, jeg ønsker ikke be sånt. Hva kan jeg be? Jeg ønsker vår relasjon tilbake, men hva om han må krype til korset først? JA NÅ HAR JEG DET”

“Takk Jesus for at han kryper til korset”

Mesteparten av gåturen min på 1 time besto av akkurat denne enkle setningen. Og det var da jeg innså at det overlappet alle av mine egne bekymringer: nemlig ved å be for andre. Jeg hadde sett for meg et fjell med korset, som jeg ville male, men hva mer? Jeg så det for meg mesteparten av turen “Aaaa så dum jeg er, jeg må jo ha en som kryper til korset så klart” så det har jeg lyst å male. Kanskje i svart hvit, for på bibelgruppen i går var alt i hvit… Stor sjanse for at folk ikke kjøper bildene mine fordi bildene er for fargerike og mange har hvit som sin stil i huset. Alt for mange er jo opptatt av om det passer inn. Men det er aldeles ikke det jeg vil snakke videre om akkurat nå.

Be for noen du også

Jeg er ikke en som ber jevnlig for MANGE rundt meg. “Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!”  
Jeg har heller en som jeg ber ekstra mye for. Finn ditt “bønnebarn” som det heter. Og gjerne be etter å få det, be etter en ustoppelig kilde av bønn over noen. For når du finner noen å be over, så glemmer du dine egne plager og bekymringer. Og begynn med takk. Er det ikke fint? Å be for andre er garantert kilden til flere velsignelser.

“Når du ber for andre, styrker det forholdet vi har til Gud. Å be for andre styrker også båndet til menneskene vi ber for.” (kilde)

“Bekjenn overtredelsene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn virker med stor kraft.”  (Jakob.5:16)

Israel trenger bønn

Jeg ser aldri på nyhetene, men jeg får jo med meg mye på sosiale medier. Jeg vet det foregår utrolige forferdelige ting i Israel, det er absolutt et land å be for. Men for meg, så unngår jeg å åpne opp for slike tragedier for jeg ser jo hva det gjør med andre, jeg vil ikke være blant dem som lar meg bli trist av nyheter. Å skulle daglig Uff’e seg over oppdateringer. Det er så ufattelig deprimerende. Det er allerede mange som ber for dem. Og bønn trenger dem virkelig! Hele verden er nok med og be, veldig mange menigheter har til og med egne Israel grupper som ber. Så må vi samtidig ikke glemme våre enkelt mennesker som vi har rundt oss også, hvem ber for dem når alle ber for Israel? Noen føler seg kalt til å følge med på nyhetene for å nettopp bidra med å be, mens jeg lar ingenting komme i veien for mitt “bønnebarn” uansett tragedie. Det som skjer i Israel er faktisk profetert om i Bibelen. Vi har en satan i verden som vet Jesus kommer snart, så han vil jo bruke lydige mennesker til å ta så mange menneskeliv han kan før Jesu gjenkomst 😭 Gud ga oss fri vilje i gave, så når mennesker misbruker sin frie vilje til drap er det ingen fri vilje om Gud skulle bryte inn uten nok bønn og omvendelse hos disse menneskene.

“Det pågår en krig hele tiden imot Israel og det profetiske ord. Djevelen bruker Hamas og andre til å prøve å hindre at Guds ord går i oppfyllelse. Men det som er forutbestemt ifra Guds side, vil gå i oppfyllelse.“

Så ønsker du å prøve å be for noen for å glemme dine egne bekymringer? Så trenger Israel bønner❤️ MEN HUSK å ikke legg hele livet ditt ned fordi et annet land lider ❤️

Vi vet at et menneske år er 5 hunde år. En døgnflue lever maks tre uker I menneskers tid som sikkert tilsvarer for dem flere år. Her har Gud allerede vist seg i skaperverket.

I Bibelen står det at Gud skapte dyrene på en dag før han skapte menneskene på en ny dag.

19 “Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
 20 Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.» 21 Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt.” 1 Mosebok 1

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det vi vet er at det er 65 millioner år siden dinosaurene ble utryddet. Og menneskene begynt å fylle jorden for bare 300’000 år siden.

 26 “Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»” 1 Mosebok 1

31 “Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.” 1 Mosebok 1

Det vil si at OVER 65 millioner menneske år er som en dag hos Gud? Så siden ikke mennesker har bodd her i 65 millioner år, så har ikke hviledagen til Gud kommet ennå? Det står jo tydelig at Gud kjemper for oss.

“Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” 2 Mosebok 14:14 

Og satan hersker jo over denne verden. «Hvis det finnes en Gud hvorfor skjer det så mye ondskap i verden da?» er det mange som spør. Jo fordi vi er ikke i himmelen, vi er på jorden som Satan fikk et eierskap over da Eva tok bit av eplet i edens hage.

“Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»” 1 Mosebok 3,1

Så Jesus er jo ikke ferdig med å kjempe med og for oss i denne verden som er full av ondskap.

Vil ikke det si at vi hviler sammen med Jesus når vår dag er over på denne jorden?

 2 “Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.” 1 Mosebok 1

Så fort vi kommer til himmelen, så tar det kanskje bare få sekunder før Satan er seiret og det kommer en ny himmel og en ny jord. Har det levd mennesker på denne jorden i over 65 millioner år da som dyrene før Herrens hviledag? Når alt dette er sagt er det nok flere som meg som tror at i himmelen så er vel det egentlig ikke noe tid. For vi vet jo at himmelen beskrives som

EVIGHETEN

Den nye himmel og den nye jord

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.” 

Åpenbaringen 21.1-

Dere vet det gjør seg godt å gå ut litt. Ta en tur til skogs eller bare en gåtur fra hjemmet. Få litt frisk luft, forlate alt man eier, høre fugle sang og bekken renne.

Er det ikke litt rart? At å forlate alt man eier kan føles godt? Selvsagt kan telefonen være nyttig tilfelle man går seg bort eller man egentlig venter på en avtale skal bli bekreftet for neste dag. Men man lar den som regel ligge i lommen. Det er jo mulig å sette seg ned på en stubbe og bare nyte livet litt, uten å ta frem telefonen. Jeg tror dette er litt viktig nå.

Da jeg flyttet hit i januar ble det raskt uventet vendinger. Jeg innså dataen min tok farvel, bilen tok farvel, jeg hadde dekoder uten ukesarkiv og nett. eneste jeg ville se repriser av i sommer var Kongen befaler, Brille og Praktisk Info. Kroppen skrek etter å kunne bruke data på film redigering, spill, blogging, Netflix, YouTube og andre streaming tjenester. Telefonen iPhone 7 begynner også å ta farvel med ganske fullt minne uten data å få rask hjelp å overføre til harddisk, noe betyr jeg har måtte begrense hobbyen med å laste opp på Tiktok. Jeg tilbrakte tid på å se dvd, hekle, sy og lese? Gå turer. Venner. I våres fikk jeg en fugl. Tidlig i høst fikk jeg endelig Låne pappas Samsung laptop som hjelper litt. Da lettere for blogging og streaming tjenester. Men ikke spill og film redigering. Det gjør vondt for jeg kjenner da så kallet etter å drive med YouTube og dele fra livet mitt gjennom film. Det er og noe jeg ønsker å tjene penger på.

Poenget er, etter så lenge klaging på hva jeg ikke har: hva om jeg skulle lære mer om hva jeg faktisk har? Hva om jeg fokuserer mer på at jeg allerede har alt, gjør så jeg får alt? Hva om det hjelper å forlate alt, ignorere alt, gjør at jeg setter pris på alt. Jeg visste dette jo egentlig, men har vært elendig til å praktisere det.

Nå kan det se ut som jeg både får ny Mac og Telefon i november. Jeg fikk svar fra Kingdom Trust Norge. Lån for en Mac kan de tilby om jeg ikke får solgt nok bilder innen november. Og jeg burde bruke denne tid frem til da å kjenne på hvor godt det er «å ikke ha noen ting,» hvordan jeg da får følelsen av å ha alt. Og takke! Ex kjæresten min begynte plutselig en gang i sommer å bare takke Jesus høyt, rett etterpå strålte det av han «nå ble jeg glad!» det glemmer jeg aldri. Tror det var meningen jeg skulle huske det.

Jeg lot meg nemlig fange av dokumentarer på YouTube om Nonner. Film HER. Jeg kjente en sult over dem, de hadde noe jeg sultet etter. De forlot alt, ingen tv, ingen avis, ingen internett, ingen mann, ingen biologiske familie medlemmer, det var dem og Gud. De kunne likevel føle de har alt. Jeg vil ikke bli Nonne, men noe i meg ville gjerne bare tatt et år for å leve som dem, lære av dem (bare ber ikke til Maria).

Noen ganger må Gud ta fra oss det kjæreste vi eier for å se det vi virkelig ble skapt til å eie: relasjonen med vår skaper.

Jeg vil praktisere dette mer. Forlate det jeg eier for å kjenne på å ha alt i Jesus Kristus alene. Spesielt nært hans skaperverk. Nær hans bekk, fugler, insekt og de grønne vekster. Be og takke. Ikke bare gå en tur som alle andre, men å kjenne/huske på at å ikke ha noe er å ha det jeg trenger. Tror det velsigner sterkere tilbake.

Jeg har dessuten gått opp i fett% og ned i muskelmasse, som jeg tror er fordi jeg har spist for lite og dårlig. Jeg har dermed bestemt meg for å gå oftere turer og spise mer selv om det betyr jeg må ofre mer. Ja jeg har en fugl jeg ikke vil være for mye borte fra, men han viser ofte tegn til å ville sove allerede fra 20:00, så da om jeg ser eks Farmen på Tv2 Play før den egentlig går på tv, så kan jeg gå ut fra 20:00 =) Come On!

Skrevet mandag kveld 25.september

Når man satser på hobbyen sin

Jeg snakket med den fine vennegjengen min på en messenger gruppe. Oppdaterte dem om hvor strenge nav er. Jeg fikk noen nye tanker mens jeg skrev med dem. Ennå så lite inntekt jeg har fra før av, krever nemlig nav jeg noterer hva jeg maler på meldekortet, så jeg ikke risikerer nav skal ha tilbake penger om jeg plutselig fikk salg. Men jeg vil jo egentlig ikke risikere å ikke ha noe som helst til overs enn bare til regninger. Huseier vil heller ikke la meg utsette noen betalinger fordi han har hatt så dårlig erfaring med tidligere leieboere. Flere har nok sagt det ikke er lurt å i det hele tatt si jeg har en hobby jeg kan tjene penger på. Men i Nav må man vise til man har en slags praksis/aktivitet for å ikke miste støtten og ønsker selvsagt å unngå mer press enn jeg klarer å håndtere. Det er klart det er DETTE jeg ønsker å ha som aktivitet: å (prøve å) leve av hobbyen.

Går i tro

Merkelig nok tillater jeg å notere noen timer på meldekortet for malingen. Jeg har ikke fått malt denne uken enda (dette er skrevet 6.september). vært mange bomturer til utstillingen som var stengt og byttinger av buss, trening osv.  Jeg vil få malt flere timer sammenlangt med håp på at jeg maler like mange nye bilder som jeg kan selge løpet av en utstilling, altså på en måned. Så ønsker å gå i tro på å notere på meldekortet en time de dagene jeg maler, uansett hvor mange timer jeg har malt den dagen. Jeg begynner i det små. Kan ikke risikere for mange timer på det. Men kjenner jeg skal notere noe som nav sier.

Hva er å gi tiende?

Dette er som å gi Tiende til kirken. Hva er det å gi Tiende? Det handler om å gi tilbake det som tilhører Gud. Tiende av vår lønn er Gud sitt. Det skal gå til en velsignelse for andre, for en veldedighet. Kirkene har kollekt som går til kirken, noen lokale prosjekter og gjester de har valgt å støtte eller misjonsarbeid. Misjonsarbeid kan være eksempel Kenya for å gi mat til barn, grave frem vann med mer. Jeg for eksempel har fast trekk på 100kroner i måneden til en klubb jeg er glad i. Mange spør “hvorfor kan ikke Gud gjøre noe med dem som sulter i Afrika” vel, Gud gjør noe allerede, Gud bruker kirkene. Gud bruker generøse mennesker som ikke er grådige. Det er en av våre tester Gud setter oss ut for, er vi generøse mot våre neste? Eller grådige? Men finnes samtidig så mange måter å vise vår generøsitet gjennom enn bare penger.

Jeg har bare aldri hatt overskudd. Jeg har tenkt at det er utrolig teit å gi i kollekt om jeg videre må “låne” av foreldrene mine fordi kollekten gjorde meg blakk. Det sies at man skal bare gi med glede. Å føle seg tvunget til å gi kollekt og ikke vil det, da skal man ikke gi. Gud elsker en glad giver, står det.

“Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.” 2. Korinter 9:7

Jeg velger å notere timer på Meldekortet med glede fordi jeg vet Gud med glede vil gi tilbake det jeg ofrer der. Da kan jeg klare å “gi tilbake”… For når jeg velger å notere timer, velger jeg på en måte å gi tilbake penger til Nav… Noen andre i Nav får vel heller de pengene da. Noen som kanskje står under enda sterkere livskriser enn meg. Jeg gir på en måte bort penger. Ennå det ikke er sikkert jeg tjener noe for bildene mine i september en gang. Gud ønsker ikke jeg skal leve i en slik fattigdom. Så når jeg velger å gå gledelig i tro med dette, tror jeg Gud vi lønne meg. Gleder meg til å oppdatere dere videre på dette senere om det viser seg det funker:

Jeg tror det funker! Det er jo et av Guds løfter.

Jeg trodde ikke jeg kom til å være så sjapp med neste innlegg. Men da jeg fikk sovet på dagen, så føltes alt litt bedre og jeg får motivasjon til flere ting fordi hjernen min også er klarere og kroppen føles lettere. Det er så sykt dritt det jeg står i, som en oppdatering fra sist innlegg. Men jeg skriver også litt for å hjelpe meg selv å holde fokus rett i håp om at det kan inspirere andre å løfte blikket slik jeg prøver å gjøre.

Må bare gå i tro

Siden de ser meg virke så aktiv, så mener de jeg skal ha kropp til å fungere i jobb også. Jeg henger på en kafè med pensjonister og uføre, maler kanskje bare en time om dagen og gjør jo det som oppløfter meg, betyr da ikke jeg klarer arbeid av den grunn? Kjenner da flere som har aktive liv, men er uføre fordi de ikke klarer de kravene en vanlig jobb gir. Når jeg kjenner kroppen min såpass godt er det klart jeg ikke vil utsette den for dette marerittet som de advarer meg mot. Når jeg knapt klarer å “Kartlegge”, hvordan skal jeg da klare å følge opp det kommende året? Om hjernen min kobler ut gjennom alle de spørsmålene jeg får om jobb? Jeg har ikke lyst, og jeg som kristen stoler på at Gud også ikke har lyst til å utsette meg for en slik byrde og strev som hadde ventet meg om jeg fortsatte. Men siden jeg ikke har lyst, mister jeg muligheten å få videre dokumentasjon, jeg risikerer å miste støtta mi. Jeg kan vente på nevropsykolog som kan ta opp til et år på venteliste før nav kan kreve noe mer etter det? Men da har jeg sørenma tid å jobbe mot egne mål? For er det noe jeg har troa på, som jeg har motivasjon og vilje på så er det å leve av talentene mine. Gud må bare sende meg en “likesinnede” å gå med. Å dytte meg selv til alt er slitsomt, trenger en “likesinnede” som kan dytte meg med kjærlighet, hvor vi kan løfte hverandre, gi hverandre energi, be til Gud sammen, minne hverandre på Guds løfter. Innen neste uke må jeg tenke på hva valget mitt blir. Har jeg motivasjon eller ikke? Jeg tror jeg trekker meg ut, tror ikke min motivasjon forandrer seg. Noen andre fortjener min plass, som faktisk vil ut i jobb. Som faktisk tørr å utsette kroppen sin for denne belastningen. Og jeg stoler på hva Gud gir meg lyst og motivasjon til! Så har jeg ikke lyst, har Gud noe annet for meg.  Har jeg lyst å leve av talentene mine, så er jeg enig med dem: Grep er ikke stedet for meg å få hjelpen til akkurat det. Jeg kom hjem og er egentlig ganske tappet og redd. Jeg kan risikere å miste både mulighet til mer støtte og ufør. Bare fordi jeg er ærlig om å vite at kroppen min ikke klarer dette. Jeg har rett og slett IKKE LYST til jobb fordi jeg HAR IKKE LYST til å utsette kroppen min for mer smerte.

Fokus på de åpne dørene

Men er det noe som lyser opp i sinnet mitt i kveld, så er det de åpne dørene jeg nettopp har fått gå inn i. Ikke minst vil jeg holde på siden i Bibelen jeg leste på i går kveld. Jeg vil lese verset om og om igjen:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Veldig herlig å se deg på scenen. Din hengivenhet til Gud i lovsangen løfter hele teamet! Du er på rett plass! ❤ Når en starter med å tilbe Gud og løfte andre på den måten, vil flere dører åpnes etter hvert når tiden er inne og du er klar for å bære det.”

Etter en fremføring i fjor sa hun at det passet best å synge på youtube. Jeg ble litt såret av det og spurte senere skriftlig hva hun mente med det, om hun mente jeg var mer en artist? Ja, jeg passet nok mer som en artist. Det fikk meg til å rydde vekk alle lovsangs ark. Hva var vitsen å øve lovsang om flere så på meg som en artist og ikke så meg passe i et lovsangsteam? Endelig fikk jeg motbevist dette. Og jeg følte en trygghet på scenen og at alt annet slapp tak. Og det er så rett det hun sier, dette vil nok absolutt åpne flere dører i livet mitt. Er det noe vi er aller mest skapt til og som gleder Gud mest er det å tilbe han gjennom lovprisning. Der kan jeg føle meg trygg at Gud har sin fulle hånd over livet mitt.

Ikke minst ser jeg ting kan skje der jeg trener ukentlig. Jeg kjenner glede over å skulle dra på treningssenteret 2 ganger i uken, så jeg skal sørenma fokusere på den gleden! Og skal jeg kvitte meg med bilen? da sparer jeg penger om jeg slipper å betale bil forsikring. Føler på at det vil glede Gud å ta det steget. Selv om buss er kjipt, så er det som om Gud vil jeg skal møte på noen der som jeg ikke hadde møtt på om jeg kjørte selv. Å ha en bil med problemer hengende over meg er litt som å ha nav med krav hengende over meg. Å slette noen problemer i livet gjør det lettere. Beklager det blir mye tekst her. Men en ting til er sikkert:

Jeg vil vise glede

Jeg hater spørsmålet “hvordan går det” når noe i livet går dritt, og andre ting går fantastisk. Men hvem vil henge og snakke med en som har hode sitt nede i dritten? Klarer jeg å se det skinnende lyset, og klarer jeg å holde fokuset på eksempel de bønnene jeg nettopp delte, det vil være større sjanse på at det trekker folk til meg isteden for å skremme dem bort. Å klare å se lyset midt i mørket er allerede å være et forbilde for mange. Og jeg er ekstremt takknemlig som kjenner ofte hjernen koble ut tanker om nav og grep dritten som jeg må følge opp hver uke. Hvis målet mitt er å leve av talentene mine, så har jeg ikke noe på Grep å gjøre da de vil gi meg en A4 jobb. Å gå i Tro til Gud er det vi er skapt til, uansett hvor mye vi er i stand til å se der fremme. Det er nettopp det å klare å fokusere på gleden som kan inspirere folk, ennå Nav kan advare meg om at jeg mister støtten min så jeg ikke har råd til regningene mine. Folk kan snakke negativt om meg, men så lenge jeg søker Gud først, skal han motivere meg dit han ønsker meg, for det er Han som har ansvar for min økonomi og fremtid.

BASTA