da er alle dagene i Juli også heklet inn. Hver dag klokken 12 går alarmen og jeg skriver opp temperaturen her før jeg med utvalgt farge hekler dem inn.
For en trasig dag. Når vi endelig fikk mulighet til å legge oss etter all behandling i natt ved 2 tiden, så kom marerittet. Magesmerter på magesmerter. Var parioder. Holt nesten på å sovne før det kom igjen. Jeg fant ut at det hjalp å puste dypt. Jeg klarte ikke å ligge stille, snudde meg til alle kanter, det var forferdelig.
Da morgenen kom var det ingen på rommet mitt som var klar til frokost. Maren lå fortsatt kvalm og ekkel i sengen. Caroline var opplagt, men fortsatt i litt dårlig form. Vi fikk etterhvert besøk av de snille damene igjen. De pratet med Maren. Og tok ikke lang tid før hun ville ha tak i musikk læreren hennes Hanna Maria. “Hun vil jeg skal gå på sykehuset” fortalte Maren nesten gråtende. Da fortalte Hanna Maria at min lærer Magrethe hadde blitt ordentlig syk i natt. Hun hadde ikke spydd eller noe, men bare masse feber. Damene hadde kjent på pannen min og sa jeg ikke hadde feber lengre. Det bekymret meg ikke så veldig det med magen egentlig. Men var noe annet jeg ble livredd av å oppdage. Jeg turte så vidt å si det. Jeg vet ikke antall ganger jeg var på do sist natt (sikkert rundt 10) De 3 siste do besøk fantes det blod på papiret da jeg tørket meg bak og litt i doen. Jeg hadde blod i avføringen. Det er jo kjempe alvorlig.
Det ble så bestemt for at vi alle 5 skulle dra rett på sykehus. Siden ingen av oss hadde blitt noe bedre i løpet av natten.
Meg, Maren, Caroline, Magrethe og Tolken vår Andre.
Mens vi venta på å dra hadde jeg skikkelig magesmerter igjen. Og for hver gang jeg hadde det fikk jeg følelsen av å måtte spy mer og mer. Jeg satte meg ved bøtten de hadde flyttet til trappen. Og jeg brakk meg skikkelig, men kom ikke noe spy.
For første gang fikk vi prøvd å sitte på de kule trehjuls-motorsykkel-taxi-bilene som alle her i byen kjører rundt med. Det første som skjedde da vi kom frem var sjekk ved utgangen. Puls, vekt, høyde og hva som feilte oss. Veide 75 og 181 høy. Oi, jeg har vokst.
Maren: Sittende med hodet mellom beina nesten hele tiden eller liggende på krakken. Kvalm, Skikkelig dårlig. Helt borte i sin egen trasige mareritt verden.
Caroline: Stort sett opplagt, litt kvalm. Så greit våken ut. Hadde ingen feber på rommet men 38* når vi målte på sykehuset.
Meg: Veldig trøtt etter lite søvn. Grei form egentlig, bare litt halvsovende innimellom. Enkelte ganger kom den kraftige magesmerter der jeg pustet hardt og fikk spy følelse og måtte på do.
Andre: Vet ikke om han hadde feber på stedet, men sa han følte seg dårlig. Ellers grei opplagt og tolket spansken for oss.
Magrethe: Delvis opplagt. Litt slapp tydeligvis, hun prøvde å være så opplagt som mulig på grunn av oss.
Caroline ble veldig redd da hun fikk vite hun måtte ta blodprøve, endte opp med at alle måtte det. Ble sendt til en lege vi skulle forklare smertene våres. Så kjente han på magen min og spurte om jeg hadde vondt, men ikke akkurat da. Litt typisk at jeg aldri fikk de magesmertene da jeg var i nærheten av legene, da kunne de lettere sjekke det sikkert. Etter å være der sammen med tolken Andre, så gikk vi og betalte for sjekken og leverte lappen. Vi fikk så tilsendt sprøyte og en liten boks. Måtte ta bæsje prøve. Gikk fint å ta sprøyte. Kløp meg selv i armen samtidig og noen ganger gjorde det vondere enn sprøyten og da ble jeg mer lettet. Caroline derimot begynte å gråte igjen, har skikkelig sprøyte skrekk. Hun ville så veldig gjerne holde meg i hånden, men så måtte de bytte hånd å ta sprøyte i, så jeg rakk ikke bort. Stakkars. Etterpå tok vi bæsje prøve. Veldig ekkelt. Ingen av oss måtte egentlig på do, men heldigvis funket det til slutt. Og tenk ingen blod. Jeg ble så lettet. Etter et nytt besøk innom en herre legen, så fikk jeg høre at Maren hadde bæsjet og spydd på seg. Jeg og Caroline så sjeldent til Maren og Magrethe. Bare Andre innimellom for å hjelpe oss med tolkingen. Senere etter å ha sittet og venta ved TV-en en stund kom Andre å fortalte om at da Magrethe var inne hos legen, så hadde hun sakt hun kom til å svime av. Andre holdt henne i hånden før hun forsvant. Så bæsjet hun og tisset på seg så det rant nedover beina. De brukte alkohol på leppene for å vekke henne, så hadde hun spydd på seg. Stakkar. Og Andre trodde hun hadde dødd. Han var i sjokk.
Maren satt lengre bortenfor oss. Hun så aldeles ødelagt ut. Etter at hun ble hentet så vi ikke noe mer til hverken Maren eller Magrethe. Etter siste besøk hos legen fikk vi vite hva det gjalt. Den dagen vi var på restauranten den 26 februar spiste alle villsvin. Men vi 5 hadde kanskje fått noe i maten som vi tydeligvis ikke tålte. Heldigvis.. Mener.. Heller bli litt mat forgiftet enn Mallaria?
“Etter det her drar vi tilbake?” Sa Andre.
“Hva med Maren og Magrethe da?”
“De ble lagt inn på Intravanøs… Blir der kanskje resten av dagen.”
5 Til sykehus. 3 hjem igjen…
På vei tilbake var vi innom og kjøpte vann og do papir.
Så fikk vi lunsj da vi kom tilbake. Kylling. Men jeg fikk ikke i meg så mye før jeg ble dårlig igjen. Da fikk jeg en suppe som skulle hjelpe for magen. Det tror jeg den gjorde også.
“Viss du trenger kan du sikkert få en sånn pille også,” sa Tommy med en brett piller i hånden etter at jeg nettopp hadde tatt 2 av mine egne “Hva er det da Tommy?” “Allergi tabletter mot pollen” ler han. Pillene jeg tok kjøpte jeg på sykehuset. Måtte ta mange om dagen for å bli bra igjen. Jeg fikk magesmerter en gang til før jeg gikk på do, så ryddet jeg sengene mine. Damene her hadde nemlig fjernet nedre madrassene til meg og Maren. Jeg la meg så i sengen min ovenpå for å skrive dette, i rotesengen. Nå får jeg gå ut og se hvordan det går med de andre. 15.48
Lappen for tablettene jeg tok:
((())))
1800
Ligget å halvsov siden 1630. Våknet av masse bråk fra 2 ungdommer som pratet og surret med noe i rommet. Skjønte ikke hva de gjorde og hvorfor de ble så lenge på rommet vårt at jeg sto opp. De vasket visst gulvet. En krakk pluss ekstra hylle var også plassert i rommet. Caroline lå også og slappet av. Så det var dumt av henne å gå en lengre tur til byen, hun ble dårligere. Ennå ikke hørt noe fra Maren og Magrethe. Andre også sov lenge så har vært en slapp gjeng som har kommet tilbake.
19.30
Maren kom endelig gående med Hanna Maria støttende. Hun var like bleik og slapp som på sykehuset. Jeg skjønte ingenting da den ene damen desperat pekte opp og bablet. De ville jeg og Maren skulle flytte inn til det mye luftigere rommet ved leiligheten til Liv. Da jeg gikk for å se så jeg Magrethe sitte i sengen helt i sin egen verden stakkar. Hanna Maria ville bare Maren skulle sove der for hun trengte det mest. Så jeg skal visst ikke flytte likevel. Da jeg var tilbake til rommet fortalte Hanna Maria at vi hadde fått en kjempe farlig bakterie. Farligere enn salmonella. Selvsagt ble jeg og Caroline redde da vi fikk vite det. Men vi er de mest friske av de syke da, så vi blir nok fort bra siden vi har fått masse medisin.
Mye av tiden jeg har vært syk har jeg støttet meg på tanken og drømt om at jeg hvilte trygt i fanget til kompisen min Adrian fra idretts klassen og holdt godt fast i hendene til Martin. Den gjengen i den klassen betyr så ekstremt mye for meg. Gleder meg til å fortelle dem “Dere skulle bare visst hvor sykt mye jeg gledet meg til å se dere igjen” og omfavne dem skikkelig. Men kjenner nok ikke dem godt nok til å klemme på dem som jeg kan gjøre med vennene mine i kirken min.
@spansk
Directo al hospital
domingo marzo de 1
14:44
!qué día más roto! cuando finalmente tuvimos la oportunidad de irnos a la cama después de todo el tratamiento anoche a las 2:00 de la mañana llegó la pesadilla dolor de estómago sobre dolor de estómago eran periodos casi me quedé dormida antes de que volviera, descubri que la respiración profunda me ayudó, no podía quedarme quieta me giraba hacia todos lados era terrible.
cuando llegó la mañana, no había nadie en mi habitación lista para el desayuno. Maren seguía acostada en la cama, sintiéndose mareada y asquerosa. Camelia estaba limpia, pero todavía un poco mal. Finalmente, las amables damas nos visitaron. Nuevamente hablaron con Maren y no tardó mucho en ponerse en contacto con su profesora Ane Mara. “quiere que vaya al hospital,» dijo Maren casi llorando luego Ane Mara me dijo que Maggy se había enfermado gravemente. La noche anterior no había estado vomitando ni nada solo tenía mucha fiebre la señoras me palparon la frente y me dijeron que ya no tenía fiebre. El problema era el estómago realmente no me preocupaba mucho, pero había algo más que me aterrorizaba descubrir, apenas me atreví a decirlo no sé cuántas veces fui al baño anoche probablemente alrededor de 10 veces. En las últimas tres visitas al baño había sangre en el papel cuando me limpié el trasero y un poco en el inodoro tenía sangre en las heces es realmente serio entonces se decidió que los cinco iríamos directamente al hospital, ya que ninguna de las dos había mejorado durante la noche.
Maren, Camelia, Maggy, nuestra intérprete André y yo
mientras esperábamos para salir, volví a tener un fuerte dolor de estómago, y cada vez que lo tenía, sentía más ganas de vomitar más y más me sente junto al cubo que habían trasladado a las escaleras y realmente vomité, pero no vomité. por primera vez pudimos probar los divertidos, taxis, moto de tres ruedas que todos usan en la ciudad. Lo primero que nos pasó al llegar fue un control a la salida, frecuencia cardiaca, peso altura y que nos pasaba, pesaba 75 kilos y medía 1 m 81 de alto. O he crecido.
Maren: sentada con la cabeza entre las piernas, casi todo el tiempo o acostada en el taburete. Náuseas, realmente malas completamente perdida en su propio mundo de pesadilla roto.
Camelia: en su mayoría, obvio, un poco nauseabunda, parecía bastante despierta no tenía fiebre en la habitación, pero si 38° cuando la medimos en el hospital.
yo: muy cansada de dormir poco, en realidad estoy en buena forma, solo un poco media dormida de vez en cuando. a veces tenía fuertes dolores de estómago que me hacían respirar profundamente y sentía ganas de vomitar y tener que ir al baño.
Andre: no sé si tenía fiebre en ese momento, pero dijo que se sentía mal por lo demás bastante sencillo y nos tradujo al español
Maggy: en parte, obvio un poco relajada, obviamente trató de ser lo más abierta posible con nosotros.
Camelia se asustó mucho cuando supo que debía hacerse un análisis de sangre y todos terminamos haciéndolo, nos enviaron a un médico para explicarle nuestros síntomas. Luego me palpó el estómago y me preguntó si tenía algún dolor, pero no en ese momento, es un poco típico que nunca haya tenido esos dolores de estómago cuando estaba cerca de los médicos, así podrían haber revisado con mayor facilidad y seguridad. Después de estar allí con el intérprete Andre fuimos a pagar la cuenta y entregamos la nota, luego nos enviaron una jeringa y una pequeña caja tuve que tomar una muestra de caca fue agradable recibir la inyección me pellizqué el brazo al mismo tiempo y a veces me dolía más que la inyección, y luego me sentía más aliviada. Camelia, por su parte, volvió a llorar llevándose un verdadero susto. Ella quería realmente tomar mi mano, pero luego tuvieron que cambiar de mano para ponerle la inyección, así que no pudo escapar. Pobrecita, después tomamos una muestra de caca, muy repugnante. Ninguno de nosotros tuvo que ir al baño realmente pero por suerte al final funcionó y no pensé en sangre me sentí muy aliviada. Después de otra visita al médico me dijeron que Maren había hecho caca y vomitado Camelia y yo rara vez veíamos a Maren y Maggy solo Andre ocasionalmente para ayudarnos con la traducción más tarde después de estar sentada esperando un rato frente al televisor. Andre vino a contarme que cuando Maggy estuvo en el médico, había dicho que se iba a desmayar. Andre le tomó la mano antes de que desapareciera luego hizo caca y orinó encima de ella misma de modo que el líquido le corrió por las piernas, le pusieron alcohol en los labios para despertarla, y luego vomitó. Andre pensó que había muerto. Él estaba en shock.
Maren se sentó más lejos de nosotros. Ella parecía completamente desbastada después de que la recogieron no volvimos a ver a Maren ni a Maggy después de la última visita al médico descubrimos lo que estaba pasando el día que estuvimos en el restaurante el 26 de febrero todos estaban comiendo jabalí, pero es posible que los cinco hayamos consumido algo en la comida que claramente no podíamos tolerar. Afortunadamente, quiero decir, preferiría sufrir una pequeña intoxicación alimentaria que malaria?
“Después de esto volvemos?” dijo Andre
”Y qué pasó con Maren y Maggy entonces?”
”Los ingresaron a la unidad intravenosa podrían permanecer allí el resto del día”
cinco. El hospital tres de vuelta a casa a la vuelta paramos y compramos agua y papel higiénico. Luego almorzamos cuando regresamos pollo pero no hice mucho antes de sentirme enferma otra vez. Luego me dieron una sopa que se suponía que ayudaría a mi estómago. Yo también lo creo.
”si necesitas una probablemente también puedas conseguir una de esas pastillas,” dijo Tommy con una bandeja de pastillas en la mano, después de que yo me hubiera tomado dos. “que pasa Tommy?” “pastillas para la alergia contra el polen,” dice riendo. Compré las pastillas que tomé en el hospital. Tuve que pasar muchos días hasta que me recuperé, me dió dolor de estómago una vez más antes de ir al baño. Luego hice mis camas la señora habían quitado los colchones inferiores para mí y Maren, luego me acosté en mi cama de arriba para escribir esto en el comedor de diario. Ahora tengo que salir a ver cómo están los demás. 15:48
Las recetas de las tabletas que yo tomé ((()))
18:00
he estado medio dormida desde las 16:30. me desperté con mucho ruido de dos jóvenes charlando y zumbando con algo en la habitación sin entender que estaban haciendo y por qué se quedaron en nuestra habitación tanto tiempo, me levanté debieron haber lavado el piso también se colocó un taburete y un estante adicional en la habitación. Camelia también estaba acostada y relajándose. entonces fue una estupidez de su parte caminar tanto hasta la ciudad y empeoró, todavía no he sabido nada de Maren y Maggy. Andre también durmió bastante tiempo, así que ha vuelto un grupo relajado.
19:30
Maren, finalmente llegó caminando con Ana Mara apoyándola. Estaba tan pálida y flácida como había estado en el hospital. No entendí nada, cuando una señora señaló hacia arriba, desesperadamente y balbuceba, querían que Maren y yo nos mudáramos a la habitación mucho más ventilada al lado del departamento de Liv, cuando fui a mirar ví a Maggy sentaba en la cama, completamente perdida en su propio mundo. Además solo quería que Maren durmiera allí porque era lo que más necesitaba, así que supongo que no me mudaré. De todos modos, cuando regrese a la habitación a Ana Mara me dijo que habíamos contraído una bacteria muy peligrosa, más peligrosa que la salmonela. Por supuesto Camelia y yo estábamos asustadas cuando nos enteramos pero nosotros somos las más sanas de los enfermos por lo que probablemente nos curaremos pronto ya que hemos recibido muchos medicamentos gran parte del tiempo que he estado enferma me he apoyado en la idea y he soñado que descansaba tranquila en el regazo de mi amigo Arnoldo de la clase de deportes, agarrada con fuerza de las manos de Manual. grupo de esa clase significa mucho para mí. No puedo esperar decirles “debería saber cuánto esperaba volver a verte” y darles un gran abrazo, pero probablemente no los conozco demasiado bien como para poder abrazarlos como puedo hacerlo ahora con mis amigos en mi iglesia.