Jeg planla ikke å bli så god venn med lillebror, det bare skjedde så plutselig, av naturlige årsaker.
Jeg planla ikke å bli så god venn med storebror, det bare skjedde så plutselig, av naturlige årsaker.
Det er respekt å avvise invitasjoner til den nære kretsen, men det er også respekt til lillebror å forklare hvorfor jeg må avvise. Jeg gjorde det, beklager, men da slipper jeg å avvise mer.
Hvis lille Miriam fikk som hun ville, så hadde jo han faktisk blitt min storebror.
Hvis Miriam får som hun vil, så får hun faktisk en lillebror og et pr herlige søstre.
– For hvor er min egentlige bror? Edru og ydmyk.
– Så fikk jeg bare noen nye brødre servert på fat? Men føler jeg ikke helt får lov?
En lillebror som ville spille Roblox med meg.
En storebror som ville spille gitar med meg.
En lillebror som jevnlig sier han savner meg.
En storebror som jevnlig arrangerer sosiale treff med meg.
– Får jeg en av dem eller begge?
Logisk sett bare en av dem. Så kunne jeg pliis blitt sanndrømt; om å bli tante i lillebrors hjem!
Men ser ut som storebror kom når jeg trengte det mest, for å ta fokuset litt bort fra den dårlige nyheten om å skulle flytte langt vekk. Når lillebror ikke er å se og dele lengselen med. Det gjør vondt. Jeg føler meg utålmodig etter disse 6 årene. Men takk til det nye vennskap, som hadde vært min storebror, hvis lille Miriam fikk som hun ville for 24 år siden. Sikkert bare for en liten periode, men når jeg trengte å slippe fokuset på sorgen.
Gud er flink til å sende trøst, før jeg rekker å sørge…
“Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp! Også i dag forkynner jeg at jeg vil gi dere dobbelt igjen”
Jeg kom slagen, det var en ledig stol på enden av bordet. Men måtte jeg sitte der da? Får jeg ikke mye fokus da? For jeg følte ikke jeg passet helt inn. Alle var foreldre til, mens jeg var søster til. Det var en temakveld hvor folk kunne samtales rundt bordet og dele tanker rundt det å være Medavhengig. Jeg som håpet det var en Powerpoint fremvisning. Men jaja… Jeg ventet vel på min tur, jeg som har jobbet med å ikke avvbryte, jeg som er vant til at andres behov er større enn mine, jeg som lurer på om det er en rød tråd å følge. Men da klokken var 10 på 7 kjente jeg det hastet litt, skulle jo egentlig vært et annet sted klokken 7. Så jeg rekker opp hånden etter at tankene mine har samlet seg.
.
Som søster til, så venter jeg nå på å få innvilget uføretrygd, når som helst. Kroppen sa nemlig stopp. Søsteren som alltid måtte ta seg sammen, sette andres behov foran mine egne, være den sterke, den som holder tilbake tårene, den som holder seg rolig, den som bestandig må tråkke på tynn is… Det sa stopp. Jeg brøt kontakten helt og nekter informasjon, for hvilke som helst informasjon pleier å suge ut all energi av meg så jeg kan bli sengeliggende. Resulterer derfor også med å begrense flere kontakter, for å beskytte meg selv, beskytte meg fra den informasjonen som er så tappende. I fjor reiste jeg til Spania alene hele Jula og i år tar jeg sikkert en grandis med fuglene. For jeg har jo ingen mann og barn. Men likevel stopper det ikke her, for jeg er jo blitt en magnet, magnet til alle andre som er like “hjelpetrengende”. Normalen er jo blitt å være medavhengig, nå til venner rundt meg. Å være den søsteren, gi den hjelpen, støtten og tilstedeværelsen jeg skulle ønske jeg kunne gitt den ene som ikke en gang vil ha hjelp. Og samtidig være den storesøsteren jeg skulle ønske jeg selv hadde midt i stormen. For ofte at de jeg møter ikke har venner, de havner også på psykiatrien, ennå så snille de kan være, så lider de med angst og utrykker at de finner roen rundt meg, for da smiler de bredt og føler seg inkludert. Å ende opp med å være så mye for en person, er et enormt ansvar å ta. Så betyr jo ikke at jeg får påfyll av det, jeg tappes jo på lignende måte. Jeg har måtte en etter en bryte, for å ta vare på meg selv. Men de fortsetter å finne meg og tiltrekkes meg og forelskes i meg.
.
Det nærmet seg en pause, for klokken var jo 7, midt i. Men de ble så oppslukt at de sa de ville applaudere. “Det fortjener en applaus” “Skulle ønske jeg også klarte å dra alene til Spania!” “Takk for at du deler, viktig å huske på den andre søskena også! Viktig tankevekker”
.
Jeg hadde visst en viktig stemme, på vegne av alle søsken, der på enden av bordet. Jeg klarte ikke dra, jeg ble til det var slutt. For vi søsken trenger også å bli hørt, ikke bare barnet det gjelder og forelder. Men også søsken! På utsiden ser alt så flott og fint ut, vi, søsken, klarer til en viss grad å skjerme oss fra stormen som skjer på hjemmefronten. Men en dag, husk det, så kan faktisk kroppen si fullstendig stopp. For det vi tror er normalen, er slettes ikke normalen… Og selvdisiplintanken min ble dessverre krympet, så jeg må si jeg er blitt allergisk mot visse ansvarsområder, på grunn av dette. Skal lite til før kroppen min går i en overlevelsesmodus og dermed holder kroppen tilbake fra å fungere.
.
Men vi har likevel en viktig stemme Og den stemmen bør brukes
Jeg venter på godkjenning av uføretrygden jeg, slik som i fjor egentlig. I fjor fikk jeg bare den tragiske beskjeden om at jeg fikk advarsel om avslag, rådet meg til å trekke søknaden. Det kom en uke før min nye fastlege skulle gå ut i ferie i juli, derfor ble jeg kalt inn på en haste time. “Jeg rekker ikke å ordne opp i dette før jeg går ut i ferie” Fristen å levere de manglende dokumentene var 2 uker. Manglet dokumenter på om DPS kunne tilby mer behandling eller ikke. 10 minutter satt jeg i timen i fjor høst hos DPS høsten 2025, så skrev de dokumentet. Men måtte jo vente et halvt år før jeg fikk sendt søknaden på nytt.
Så siden dette er søknad nr.2 så tar det nok antageligvis kortere tid. Slik er det i følge min venninne som gikk gjennom det samme året før meg. For henne tok det 2 mnd andre gang. Min andre søknad ble sendt 30.mars 2026. Og nå er det mai. Etter mer oppklaring med veileder kan jeg få innvilget 1.i en mnd og så få første utbetalingen 20. samme måned. Så får jeg ikke melding om innvilget 1.juni så er jeg good til å få penger som normalt gjennom mnd, så jeg slipper å gå pengelaus i 20 dager. Heldigvis får jeg betalt husleien som normalt da den betales hver 1. i mnd. Men alt annet må jeg ringe inn for utsettelse. Kanskje jeg og ei venninne skulle avtalt hyttetur når jeg får innvilget, i fjor sto hun for bensin og mat. Det var utrolig koselig. Komme seg litt vekk fra hverdagslige utgifter ellers. Bare sitte i hver vår krok i stuen og lese <3 Kanskje gamle “Her og nå blader” og tegne. Med fuglene nysgjerrige på alle pyntegjenstandene rundt om i rommet.
Hvorfor Uføretrygd? Spør du virkelig igjen? Jeg har fortalt det så mange ganger 😛
Jeg, har måtte ufrivillig tatt meg sammen og være den STERKE for familien gjentagende og så alt for tidlig gjennom livet. Gjennom sykdommer og lidelser. Alltid måtte ta MER hensyn ovenfor andre fremfor meg selv. Så får jeg slike venner også, hvor jeg må være en såkalt storesøster. En etter en av nære venner havner på psykiatrien mens min egen bror har hatt 16 innleggelse fra jeg var 14 år. Og jeg startet som leder på leir hver ferie allerede som 16 åring og tok store store lederansvars roller i menighetene jeg gikk i under ungdomsaktivitetene. Kroppen sa stopp rett før pandemien i 2019. Kroppen klarer ikke ta seg sammen mer på denne måten. Kroppen har utviklet et overlevelses innstilt som gjør den er rene allergisk ovenfor visse ansvarsområder, som jobb også krever. Jeg fikk jevnlig utmattelses sammenbrudd når jeg presser meg selv etter at den har begynt å si stopp. Føles ut som jeg er bundet fast i et tau, eller bedre sagt: FOTLENKE, og dørstokkmila er ekstra lang. Hvis jeg skal ut før 10 hver dag i to uker, så får jeg nok sammenbrudd før de to ukene er gått. Gråte sammenbruddene er helt forferdelig, alt føles å rase sammen rundt meg. Liten selvdisiplin tank har jeg skjønt. Se for deg: jeg skuffer alt under et teppe fordi jeg måtte ta meg sammen. Så blir teppet så fullt at det sprekker. (sammenbrudd) Det er hull i teppet så det må syes igjen. Nytt lag fyller seg under teppet, men teppet har blitt mindre etter at det ble lappet sammen. Så sammenbruddet har større risiko for å komme tidligere enn sist. Og slik gjentas det. Teppet har ikke plass til å ta seg sammen på samme måte som før.
Bare et skravle/lufte innlegg.
Og hva skjer etter innvilget uføretrygd?
Jeg skal først fokusere på å betale ned gjeld. Har blant annet lånt penger av ei venninne for veterinær for fuglene mine. Og har kreditt gjeld. Så skal jeg slette masse der så den ikke risikerer å bli så stor igjen. Så Begynne med sangtimer? For jeg vil synge inn sangene mine i et studio og få dem over på Spotify =) Jeg vil Begynne å trene mer igjen. Ta klippekort på Høyt under taket i skien og svømming på Gulsethallen? Beste styrketreningen det eller? Jeg jobber med en bok jeg vil sende for trykk. Først privat. Salget skal hjelpe meg å spare til ny tur til mine venner i Peru. Boken er en reisedagbok fra en misjonstur jeg hadde der i 2009. Jeg vil reise Norge rundt på Karaoke barer for å gjøre meg litt kjent? For den store drømmen er jo å bli artist. Jeg vil ha flere markeds og selge ting jeg lager? For tørr ikke ha så mange markeds føre uføretrygd for å selge ting når jeg må legge sånt inn på meldekortet på nav. Kanskje jeg skaffer meg bil igjen? Vel, slike ting har jeg sikkert ramset opp før.
Nå er hjernen min litt tom. Hmm, mer eller avslutte?
Akkurat i dag er planen å reise for å få trykket opp en ny nøkkel til mopeden, en reservenøkkel. For nylig mistet jeg hoved nøkkelen. Far måtte komme til meg på karaokebaren med reserve nøkkelen. Det endte med hans første besøk der og fikk høre meg synge. Han var glad han slapp dugnad på motorsykkelklubben sin den kvelden. Så etter å ha trykt nøkkelen, skal jeg til Herkules for å sjekke ut hva som står på med brettspillet Micro Macro jeg bestilte via Norli. Nettbutikken var visst utsolgt rett før de skulle sende bestillingen? Skal jeg bruke gavekortet på noe annet? Gavekortet jeg fikk bursdagen min 16.april av far. Så skal jeg vel bare hjem for å gjøre husvask i stuen. Ganske fugle-støvete her. Så litt dagsplaner har jeg. Etter det kan jeg endelig hvile foran tv-n for å se Scottz Minecraft eventyr, spise middag, hjemmelaget is og fortsette på mine kule parykker jeg lager helt selv ut av ødelagte festgardin som ser ut som gavebånd. De festgardinene har hengt mellom kjøkken og stue for at ikke fuglene skal fly inn på kjøkkenet. Vært populært å bruke på karaoken. Og blir enda mer nyttig for forhåpentligvis flere tiktokvidoer.
