Jeg kom slagen, det var en ledig stol på enden av bordet. Men måtte jeg sitte der da? Får jeg ikke mye fokus da? For jeg følte ikke jeg passet helt inn. Alle var foreldre til, mens jeg var søster til. Det var en temakveld hvor folk kunne samtales rundt bordet og dele tanker rundt det å være Medavhengig. Jeg som håpet det var en Powerpoint fremvisning. Men jaja… Jeg ventet vel på min tur, jeg som har jobbet med å ikke avvbryte, jeg som er vant til at andres behov er større enn mine, jeg som lurer på om det er en rød tråd å følge. Men da klokken var 10 på 7 kjente jeg det hastet litt, skulle jo egentlig vært et annet sted klokken 7. Så jeg rekker opp hånden etter at tankene mine har samlet seg.
.
Som søster til, så venter jeg nå på å få innvilget uføretrygd, når som helst. Kroppen sa nemlig stopp. Søsteren som alltid måtte ta seg sammen, sette andres behov foran mine egne, være den sterke, den som holder tilbake tårene, den som holder seg rolig, den som bestandig må tråkke på tynn is… Det sa stopp. Jeg brøt kontakten helt og nekter informasjon, for hvilke som helst informasjon pleier å suge ut all energi av meg så jeg kan bli sengeliggende. Resulterer derfor også med å begrense flere kontakter, for å beskytte meg selv, beskytte meg fra den informasjonen som er så tappende. I fjor reiste jeg til Spania alene hele Jula og i år tar jeg sikkert en grandis med fuglene. For jeg har jo ingen mann og barn. Men likevel stopper det ikke her, for jeg er jo blitt en magnet, magnet til alle andre som er like “hjelpetrengende”. Normalen er jo blitt å være medavhengig, nå til venner rundt meg. Å være den søsteren, gi den hjelpen, støtten og tilstedeværelsen jeg skulle ønske jeg kunne gitt den ene som ikke en gang vil ha hjelp. Og samtidig være den storesøsteren jeg skulle ønske jeg selv hadde midt i stormen. For ofte at de jeg møter ikke har venner, de havner også på psykiatrien, ennå så snille de kan være, så lider de med angst og utrykker at de finner roen rundt meg, for da smiler de bredt og føler seg inkludert. Å ende opp med å være så mye for en person, er et enormt ansvar å ta. Så betyr jo ikke at jeg får påfyll av det, jeg tappes jo på lignende måte. Jeg har måtte en etter en bryte, for å ta vare på meg selv. Men de fortsetter å finne meg og tiltrekkes meg og forelskes i meg.
.
Det nærmet seg en pause, for klokken var jo 7, midt i. Men de ble så oppslukt at de sa de ville applaudere. “Det fortjener en applaus” “Skulle ønske jeg også klarte å dra alene til Spania!” “Takk for at du deler, viktig å huske på den andre søskena også! Viktig tankevekker”
.
Jeg hadde visst en viktig stemme, på vegne av alle søsken, der på enden av bordet. Jeg klarte ikke dra, jeg ble til det var slutt. For vi søsken trenger også å bli hørt, ikke bare barnet det gjelder og forelder. Men også søsken! På utsiden ser alt så flott og fint ut, vi, søsken, klarer til en viss grad å skjerme oss fra stormen som skjer på hjemmefronten. Men en dag, husk det, så kan faktisk kroppen si fullstendig stopp. For det vi tror er normalen, er slettes ikke normalen… Og selvdisiplintanken min ble dessverre krympet, så jeg må si jeg er blitt allergisk mot visse ansvarsområder, på grunn av dette. Skal lite til før kroppen min går i en overlevelsesmodus og dermed holder kroppen tilbake fra å fungere.
.
Men vi har likevel en viktig stemme 
