Se oversikt på Peru-tekstene HER
// Endelig fremme i Peru//
Mandag 23 Februar 23.30
Plutselig ble klokken 16:30 mens vi satt på flyet. Egentlig var den 22:50, men det var gammel norsk tid.
Vet dere hva? Ingen søvn enda. Da vi gikk ut i varmen begynte jeg å føle meg som inni en heis. Jeg var veldig rar. Følte kroppen min ble heist opp og ned gjentatte ganger. Men var jeg trøtt? overtrøtt kanskje? Jeg kjente jeg måtte smile hele tiden. Jeg måtte bevege meg, snakke. Ellers… Vet ikke. Har nemlig ikke sovet på ca 33 timer. Åssen jeg klarte å regne ut det? Da jeg la meg på hotellet i Lima, sendte jeg melding hjem. Så regnet mamma ut den norske tiden.
Bagasjen våres kom sist inn på rullebåndet. Men vi kom jo først ut fra flyet. Satt med Arne og Nikolay og ventet. Selv om jeg satt rett på bakken følte jeg at jeg var i en deilig dyne i senga. Egentlig var jeg veldig trøtt og luften var unormal varm. Så tok jeg meg en vanilje bolle. Delte med Arne og Andreas, de har jo ligget kjempe lenge på sekkene sine og ventet på bagasjen.
“Der er kofferten min.. Nei, eller jo det er den… Nei kanskje ikke… Eller.. Nei!” Både Arne og Nikolay holt på sånn i evigheter. Min bagasje kom helt til slutt.
Da vi hadde sjekket ut ble vi møtt av mange innfødte fra Peru, de sto og viftet med både flagg og ballonger. Norske Liv Haug som bor her nå hadde fått med seg alle vennene sine for å si det sånn. Rett inn i en buss. Og masse spennende var å se langs gatene. Kjempe flott hotell vi kom inn på her i Lima. Restaurant ute og fin hage. Men fise fine romkamerater taklet ikke rommet med 2 møll i taket og stor åpen luke i dusjen. Så ble ingen dusjing, vi satt heller raskt i gang med å sette opp mygg nettingene vi hadde med oss. Mygg netting var en ny erfaring for oss, så ble alle sengene lik små prinsesse senger.
Før det ble kveld vandret vi til byen. Jeg, Marit og Camilla holdt godt følge med guttene, Nikolay, Niklas og Joakim fra musikk klassen. Vi jentene fikk ikke lov å gå alene, hadde jo ingen gutter i klassen vår. Så handlet vi vann og mer å bite i til morgendagens Busstur. “Hei drama jenter” vi sto og så på caps fra en bod da de mest sossete fra Idretts klassen gikk forbi. De skulle finne et sted å spise.
// llegó a Perú //
Lunes 23 de febrero 23:30
De repente eran las 16:30 horas mientras estábamos sentados en el avión en realidad eran las 22:50 pero era la antigua hora de Noruega.
sabes que? todavía no he dormido, cuando salimos al calor empecé a sentirme como si estuviera en un ascensor era muy extraño. Sentí como si mi cuerpo subiera y bajar repentinamente, pero estaba cansada demasiado quizás? Sentía que tenía que sonreír todo el tiempo, tenía que moverme, hablar de otra manera. No sé, aquí no he dormido durante 33 horas, como logré descifrar? cuando me fui a la cama en el Hotel de Lima envié un mensaje a casa, entonces mi mamá calculó la hora en Noruega. nuestras maletas fueron las últimas, pero primero salimos del avión. Me senté con Arnoldo y Nano y esperé a pesar de que estaba sentada en el suelo. Me sentí como si estuviera en un lindo Edredón en la cama. En realidad estaba muy cansada, y el aire era anormalmente cálido. Luego me comí un bollo de vainilla, compartí con Arnoldo y Andrés, que ha estado acostado en sus maletas, esperando su equipaje.
”ahí está mi maleta, no? O si lo es, no tal vez? no o no, tanto” Arnoldo como Nano continuaron así por una eternidad. Por fin mi equipaje llegó.
cuando salimos, fuimos recibidos por muchos nativos de Perú, se pusieron de pie y ondearon banderas y globos de Noruega Liv Haug que ahora vive aquí había traído a todos sus amigos con ella, por así decirlo, directo en un bus y muchas cosas emocionantes para ver a lo largo de las calles, gran Hotel, en el que nos metimos aquí en Lima. restaurantes al aire libre y bonito jardín pero los compañeros de habitación agradables no podían manejar la habitación con dos polillas en el techo y una gran escotilla abierta en la ducha, luego no hubo ducha e instalamos rápidamente las mosquiteras que teníamos con nosotros. Las mosquiteras fueron una experiencia nueva para nosotros. Luego todas las camas se convirtieron en pequeñas camas de princesas.
Antes de anochecer caminamos hacia la ciudad María Camelia y yo nos mantuvimos bien con los chicos Nico, Nano y Jacinto de la clase de música a la chica no nos dejaban ir solas, no teníamos chicos en nuestra clase, luego compramos agua y más para comer para el viaje en autobús de mañana.
“hola chicas, dramáticas,” mirando gorras de baño cuando pasó la más atrevida de la clase de deportes tenían que encontrar un lugar para comer.