Nå føler jeg litt for å ta opp noe litt viktig her. Eller viktig og viktig… det bør kanskje taes litt offentlig, for dette gjelder nok ikke bare meg. Flere er nok i samme posisjon. Og jeg blåser i om vedkommende det gjelder leser dette, han har sikkert godt av det 🙈
I mange år har jeg slitt med å svare, nettopp på dette spørsmålet «hvordan går det?» Noe som er en så forbaskede autopilot for alle. Og det automatiske svaret er ofte «bra» men mener man det? Jeg syntes det derimot er ekstremt vanskelig å svare det. Mange ganger vil jeg bare si «vet ikke» eller ofte sier jeg «jeg er sliten» Men så har jeg det kanskje til og med bra, men jeg klarer ikke si det.
HVORFOR??
Jeg tror jeg har funnet svaret. Jeg har tenkt og fundert og slått opp en gammel mail fra oktober 2024:
«For deg har det alltid vært en konkurranse om hvem som er den beste søsknen miriam, for meg har det aldri det, men du har ALLTID motarbeidet meg.(…)
Alt for deg handler om å fremstille meg i et dårlig lys»
– Jeg prøver bare å leve et best mulig liv for meg selv jeg Broshan, her blir det jo avslørt at DU SELV FØLER konkurranse…
Men jeg svarte aldri den mailen…for 85% fra han er klaging.
Klarer jeg ikke si at «jeg har det bra» til folk offentlig fordi det avslører meg? Da er det offentlig og noen sladrer? Da blir storebror sjalu og hatefull? For hvis mitt lys skinner, ser da hans liv enda mer mørkere ut? Det kommer frem en kontrast mellom oss? Føler jeg det er urettferdig? Slik ALLE føler etter å ha sett deprimerende nyheter på tv om krig og elendighet, så skal vi fortsette med livene våres med «glede» når vi samtidig vet noen har enorme smerte et annet sted. Sånn jeg føler det?
Jeg nevnte denne tanken for foreldrene mine i en chat, far sier han klarer å si han har det bra til folk… så det er en søsken greie? Søsken som konkurrerer? Når han selv ikke får det til? Og jeg får dårlig samvittighet for å få det til? Er det sånn det er? Er det sånn flere har det?
HVA SKAL JEG SI?
Det burde finnes en løsning! Hver gang når noen spør fremover skal jeg grunne på hva jeg føler… er jeg redd for å bli avslørt? Føler jeg at jeg lyver eller ikke får lov å si jeg har det bra? Har jeg det bra bare i all hemmelighet? For i dag når jeg gikk fra min spansk øvende morgenrutine til dusjen, så følte jeg at jeg frydet meg over hvor fint liv JEG har… Selv om jeg hadde feber i går og videre er i dårlig form i dag, så jeg ikke kan reise til Oslo som egentlig var planen denne helgen. Men hvorfor klarer jeg ikke si det da? Har jeg det kun bra om jeg holder det for meg selv?
Så tror jeg at jeg kom frem til et svar. Det skal jeg prøve å si neste gang… som en midlertidig løsning:
«Livet mitt går ganske greit!»
å si «det går bra» så kanskje man føler man representerer familien og det skal jeg ikke trenge å føle på… er jo MITT liv jeg svarer for, ikke hans, ikke våres…. Føles det derfor mer riktig å si LIVET MITT går greit? Spent på fortsettelsen på denne forskningen😄
Ikke alene
“Tror det er vanlig å føle på når man ser at søsken ikke har det så bra og sliter med sykdom eller diagnoser. Jeg har følt det samme ift Lillebror. Har opplevd å kjent på urettferdighet ift at jeg «klarer livet bedre enn dem» eller må klare livet bedre enn dem. Pga at det blir for mye for alle at jeg også har noe. Det er ganske vondt å kjenne på.Så da blir det en stor klump til slutt av småting som man ikke har sagt noe om.”
-Venninne
