Gled deg over de åpne dørene

Jeg trodde ikke jeg kom til å være så sjapp med neste innlegg. Men da jeg fikk sovet på dagen, så føltes alt litt bedre og jeg får motivasjon til flere ting fordi hjernen min også er klarere og kroppen føles lettere. Det er så sykt dritt det jeg står i, som en oppdatering fra sist innlegg. Men jeg skriver også litt for å hjelpe meg selv å holde fokus rett i håp om at det kan inspirere andre å løfte blikket slik jeg prøver å gjøre.

Må bare gå i tro

Siden de ser meg virke så aktiv, så mener de jeg skal ha kropp til å fungere i jobb også. Jeg henger på en kafè med pensjonister og uføre, maler kanskje bare en time om dagen og gjør jo det som oppløfter meg, betyr da ikke jeg klarer arbeid av den grunn? Kjenner da flere som har aktive liv, men er uføre fordi de ikke klarer de kravene en vanlig jobb gir. Når jeg kjenner kroppen min såpass godt er det klart jeg ikke vil utsette den for dette marerittet som de advarer meg mot. Når jeg knapt klarer å “Kartlegge”, hvordan skal jeg da klare å følge opp det kommende året? Om hjernen min kobler ut gjennom alle de spørsmålene jeg får om jobb? Jeg har ikke lyst, og jeg som kristen stoler på at Gud også ikke har lyst til å utsette meg for en slik byrde og strev som hadde ventet meg om jeg fortsatte. Men siden jeg ikke har lyst, mister jeg muligheten å få videre dokumentasjon, jeg risikerer å miste støtta mi. Jeg kan vente på nevropsykolog som kan ta opp til et år på venteliste før nav kan kreve noe mer etter det? Men da har jeg sørenma tid å jobbe mot egne mål? For er det noe jeg har troa på, som jeg har motivasjon og vilje på så er det å leve av talentene mine. Gud må bare sende meg en “likesinnede” å gå med. Å dytte meg selv til alt er slitsomt, trenger en “likesinnede” som kan dytte meg med kjærlighet, hvor vi kan løfte hverandre, gi hverandre energi, be til Gud sammen, minne hverandre på Guds løfter. Innen neste uke må jeg tenke på hva valget mitt blir. Har jeg motivasjon eller ikke? Jeg tror jeg trekker meg ut, tror ikke min motivasjon forandrer seg. Noen andre fortjener min plass, som faktisk vil ut i jobb. Som faktisk tørr å utsette kroppen sin for denne belastningen. Og jeg stoler på hva Gud gir meg lyst og motivasjon til! Så har jeg ikke lyst, har Gud noe annet for meg.  Har jeg lyst å leve av talentene mine, så er jeg enig med dem: Grep er ikke stedet for meg å få hjelpen til akkurat det. Jeg kom hjem og er egentlig ganske tappet og redd. Jeg kan risikere å miste både mulighet til mer støtte og ufør. Bare fordi jeg er ærlig om å vite at kroppen min ikke klarer dette. Jeg har rett og slett IKKE LYST til jobb fordi jeg HAR IKKE LYST til å utsette kroppen min for mer smerte.

Fokus på de åpne dørene

Men er det noe som lyser opp i sinnet mitt i kveld, så er det de åpne dørene jeg nettopp har fått gå inn i. Ikke minst vil jeg holde på siden i Bibelen jeg leste på i går kveld. Jeg vil lese verset om og om igjen:

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Veldig herlig å se deg på scenen. Din hengivenhet til Gud i lovsangen løfter hele teamet! Du er på rett plass! ❤ Når en starter med å tilbe Gud og løfte andre på den måten, vil flere dører åpnes etter hvert når tiden er inne og du er klar for å bære det.”

Etter en fremføring i fjor sa hun at det passet best å synge på youtube. Jeg ble litt såret av det og spurte senere skriftlig hva hun mente med det, om hun mente jeg var mer en artist? Ja, jeg passet nok mer som en artist. Det fikk meg til å rydde vekk alle lovsangs ark. Hva var vitsen å øve lovsang om flere så på meg som en artist og ikke så meg passe i et lovsangsteam? Endelig fikk jeg motbevist dette. Og jeg følte en trygghet på scenen og at alt annet slapp tak. Og det er så rett det hun sier, dette vil nok absolutt åpne flere dører i livet mitt. Er det noe vi er aller mest skapt til og som gleder Gud mest er det å tilbe han gjennom lovprisning. Der kan jeg føle meg trygg at Gud har sin fulle hånd over livet mitt.

Ikke minst ser jeg ting kan skje der jeg trener ukentlig. Jeg kjenner glede over å skulle dra på treningssenteret 2 ganger i uken, så jeg skal sørenma fokusere på den gleden! Og skal jeg kvitte meg med bilen? da sparer jeg penger om jeg slipper å betale bil forsikring. Føler på at det vil glede Gud å ta det steget. Selv om buss er kjipt, så er det som om Gud vil jeg skal møte på noen der som jeg ikke hadde møtt på om jeg kjørte selv. Å ha en bil med problemer hengende over meg er litt som å ha nav med krav hengende over meg. Å slette noen problemer i livet gjør det lettere. Beklager det blir mye tekst her. Men en ting til er sikkert:

Jeg vil vise glede

Jeg hater spørsmålet “hvordan går det” når noe i livet går dritt, og andre ting går fantastisk. Men hvem vil henge og snakke med en som har hode sitt nede i dritten? Klarer jeg å se det skinnende lyset, og klarer jeg å holde fokuset på eksempel de bønnene jeg nettopp delte, det vil være større sjanse på at det trekker folk til meg isteden for å skremme dem bort. Å klare å se lyset midt i mørket er allerede å være et forbilde for mange. Og jeg er ekstremt takknemlig som kjenner ofte hjernen koble ut tanker om nav og grep dritten som jeg må følge opp hver uke. Hvis målet mitt er å leve av talentene mine, så har jeg ikke noe på Grep å gjøre da de vil gi meg en A4 jobb. Å gå i Tro til Gud er det vi er skapt til, uansett hvor mye vi er i stand til å se der fremme. Det er nettopp det å klare å fokusere på gleden som kan inspirere folk, ennå Nav kan advare meg om at jeg mister støtten min så jeg ikke har råd til regningene mine. Folk kan snakke negativt om meg, men så lenge jeg søker Gud først, skal han motivere meg dit han ønsker meg, for det er Han som har ansvar for min økonomi og fremtid.

BASTA