Tror jeg aldri har tenkt så mye som det jeg gjør under og etter møte med nav og Grep. Og så er det de som påstår jeg må sortere tankene mine for å klare jobb.
Dette er min vei mot Ufør
De skal gjøre det så komplisert. Stille så mange spørsmål. Og når det er snakk om økonomi, penger, jobb og praksis tror jeg det er som om hjernen min skrur seg av. Jeg er overhode ikke økonomisk anlagt. Hjernen min vil ikke snakke om og tenke økonomi.
Vi satt der og skulle skrive ned hva som motiverte meg, hva målet var. På vei mot å få meg jobb. «Målet ditt er å bli økonomisk selvstendig?» «nei? Jeg klarer ikke å se på det som et hovedmål? Jeg bryr meg alt for lite om penger og økonomi» og alt for mange spørsmål om mål. Så det slapp ut av meg
«Målet mitt er å bli ufør»
«men da er ikke du på rett sted, da må jeg ringe nav! Jeg har brukt mange timer på å forberede disse møtene, dette er bortkasta tid. Vi tar en møte med nav»
Så jeg får kjeft av grep for å være i grep, fordi nav krever jeg er i grep? Jeg vet ikke en gang om bror er død og så skal hu forvente jeg klarer å sammarbeidet og svare på alle disse spørsmålene? Eneste nytt om bror er at politiet fikk vite av verge bankkortet er brukt, men ennå ingen livstegn fra bror siden 3.august. Kan være andre som har brukt kortet, vi aner ikke.
Min motivasjon og lyst til å få jobb er at de gir meg en liste med jobb, jeg velger hva jeg har lyst til, så jobber jeg der. Fokuserer på det som funker, så åpner det kanskje nye dører hvor jobber som gir akkurat de arbeidsoppgavene som funker for meg? «Nei det er ikke sånn det fungerer» vil de sikkert si. «MEN HVA OM DET FUNGERER FOR MEG?» Vel jeg holder nok ut 2 uker før jeg får sammenbrudd. Men om DETTE er min motivasjon, hvorfor kan de ikke høre og la oss gjøre det? Neida jeg skal sette mål hvordan jeg tenker mindre og bruke mindre tid på det som gjør det vanskelig å jobbe. Men hva om det ikke er tankene det er noe «galt» med? Hva om det handler om kroppen min. Det er Kroppen min som stopper meg! Er ikke jeg og tankene mine som stopper kroppen! Og nå mellom hvert møte må jeg selvsagt grunne hardt på hva jeg skal si, hva som egentlig skjer, hva de ikke fatter! Og å skrive det ned skal hjelpe meg. Sitter foresten små deprimert over dette på et gatekjøkken få timer før lovsangsøvelsen i kirken.
Og tittelen på innlegget handler IKKE om kilo som i vekta mi… men jeg tenkte å spole tilbake noen år…
Et godt eksempel: er man på et treningssenter og løfter for tunge vekter/kilo, så kan det skade kroppen. Tvinger man en unge å løfte mange kilo kan det skade ungen, gi livs varig skade.
DET SKJEDDE MED MEG!?!?! bare det at det for meg var alt for tunge opplevelser som tidlig tenåring, tunge opplevelser kan gi livs varig skade! Bror var innlagt 10 ganger på psykiatrien. I fengsel, uteligger i utlandet, alkoholiker… Skadene det kan ha tatt på kroppen kan ikke bare snakkes vekk. Det kan rett og slett være en muskel i kroppen som har fått for mye vekt. Om det er en nerve eller hva. Spesielt fordi jeg var jo ikke en gang ferdig utvikla. Jeg var 13/14 år første innleggelse. Et barn jeg kjenner til fikk masse helse utfordringer fordi moren under svangerskapet tok antibiotika uten å vite hun var gravid med ungen. Fordi barnet var midt under utviklingen kan dette være livsvarig skade. Tror hu var nesten døv. Så når hun tok antibiotika var ungen midt under utviklingen av øret. Mener hu leste seg frem senere i hvem måned hu var og at det kunne stemme.
Søskengruppen
I PIVETE fikk jeg kjempe god forståelse. PIVETE står for pårørende senter for psykisk helse i vest Telemark. På grunn av mitt initiativ så opprettet de samtalegruppe for søsken. Vi var 4 stk som visste hvordan det var å være søsken til noen med en eller annen form for psykisk lidelse, nedsatt funksjonshemming eller rus. Jeg var ikke alene. Dette kan være såpass tøft at det påvirker arbeidslivet. Lederen har vært på møter med nav for å prøve å forklare nav dette kan gi livsvarig nedsatt funksjonsevne på oss pårørende. Kan hun være med meg og på et møte? Kan virkelig trenge det!! Takknemlig for at jeg får privat møte med en av dem på søndag, lufte tanker med henne en dag før neste nav møte. Når er man er så sliten har man jo knapt mer krefter til mer enn å bare jatte med. Men jeg må kjempe for meg selv! Jeg må stå opp for meg selv. Jeg vet at jeg får bare jevnlig med sammenbrudd om jeg skal jobbe normalt 😫 sånne sammenbrudd du ser på kompani Lauritzen og om ikke det er fordi de er utbrent så vet ikke jeg:
https://www.dagbladet.no/video/bryter-sammen-i-forste-episode/6Ir0TZxZ
Det er aller mest naturlig å få sykdommen PCOS i 20 åra alderen fordi det er da vi kvinner er ca ferdig utviklet på eks eggestokkene. Så det vil jo si at det er kjempe logisk det tar skade på utviklingen min generelt og spesielt på nervene mine om bror var innlagt 10 ganger før jeg fylte 21 år?😳😳😳 er det ikke sånn 25 år man er fult utviklet ellerno? Og når jeg sier innlagt på psykiatri, så ble han ikke bare plutselig innlagt av et utbrudd, neida! Det kunne ta opp til et halvt år i DRAMA før kriteriene var oppnådd for en innleggelse. For en innleggelse må han nemlig vise tegn for å enten være i fare for seg selv eller andre. Det kan gå et halvt år i fullstendig kaos.
