Tror jeg aldri har tenkt så mye som det jeg gjør under og etter møte med nav og Grep. Og så er det de som påstår jeg må sortere tankene mine for å klare jobb.

Dette er min vei mot Ufør

De skal gjøre det så komplisert. Stille så mange spørsmål. Og når det er snakk om økonomi, penger, jobb og praksis tror jeg det er som om hjernen min skrur seg av. Jeg er overhode ikke økonomisk anlagt. Hjernen min vil ikke snakke om og tenke økonomi.
Vi satt der og skulle skrive ned hva som motiverte meg, hva målet var. På vei mot å få meg jobb. «Målet ditt er å bli økonomisk selvstendig?» «nei? Jeg klarer ikke å se på det som et hovedmål? Jeg bryr meg alt for lite om penger og økonomi» og alt for mange spørsmål om mål. Så det slapp ut av meg

«Målet mitt er å bli ufør»

«men da er ikke du på rett sted, da må jeg ringe nav! Jeg har brukt mange timer på å forberede disse møtene, dette er bortkasta tid. Vi tar en møte med nav»

Så jeg får kjeft av grep for å være i grep, fordi nav krever jeg er i grep? Jeg vet ikke en gang om bror er død og så skal hu forvente jeg klarer å sammarbeidet og svare på alle disse spørsmålene? Eneste nytt om bror er at politiet fikk vite av verge bankkortet er brukt, men ennå ingen livstegn fra bror siden 3.august. Kan være andre som har brukt kortet, vi aner ikke.

Min motivasjon og lyst til å få jobb er at de gir meg en liste med jobb, jeg velger hva jeg har lyst til, så jobber jeg der. Fokuserer på det som funker, så åpner det kanskje nye dører hvor jobber som gir akkurat de arbeidsoppgavene som funker for meg? «Nei det er ikke sånn det fungerer» vil de sikkert si. «MEN HVA OM DET FUNGERER FOR MEG?» Vel jeg holder nok ut 2 uker før jeg får sammenbrudd. Men om DETTE er min motivasjon, hvorfor kan de ikke høre og la oss gjøre det? Neida jeg skal sette mål hvordan jeg tenker mindre og bruke mindre tid på det som gjør det vanskelig å jobbe. Men hva om det ikke er tankene det er noe «galt» med? Hva om det handler om kroppen min. Det er Kroppen min som stopper meg! Er ikke jeg og tankene mine som stopper kroppen! Og nå mellom hvert møte må jeg selvsagt grunne hardt på hva jeg skal si, hva som egentlig skjer, hva de ikke fatter! Og å skrive det ned skal hjelpe meg. Sitter foresten små deprimert over dette på et gatekjøkken få timer før lovsangsøvelsen i kirken.

Og tittelen på innlegget handler IKKE om kilo som i vekta mi… men jeg tenkte å spole tilbake noen år…

Et godt eksempel: er man på et treningssenter og løfter for tunge vekter/kilo, så kan det skade kroppen. Tvinger man en unge å løfte mange kilo kan det skade ungen, gi livs varig skade.
DET SKJEDDE MED MEG!?!?! bare det at det for meg var alt for tunge opplevelser som tidlig tenåring, tunge opplevelser kan gi livs varig skade! Bror var innlagt 10 ganger på psykiatrien. I fengsel, uteligger i utlandet, alkoholiker… Skadene det kan ha tatt på kroppen kan ikke bare snakkes vekk. Det kan rett og slett være en muskel i kroppen som har fått for mye vekt. Om det er en nerve eller hva. Spesielt fordi jeg var jo ikke en gang ferdig utvikla. Jeg var 13/14 år første innleggelse. Et barn jeg kjenner til fikk masse helse utfordringer fordi moren under svangerskapet tok antibiotika uten å vite hun var gravid med ungen. Fordi barnet var midt under utviklingen kan dette være livsvarig skade. Tror hu var nesten døv. Så når hun tok antibiotika var ungen midt under utviklingen av øret. Mener hu leste seg frem senere i hvem måned hu var og at det kunne stemme.

Søskengruppen

I PIVETE fikk jeg kjempe god forståelse. PIVETE står for pårørende senter for psykisk helse i vest Telemark. På grunn av mitt initiativ så opprettet de samtalegruppe for søsken. Vi var 4 stk som visste hvordan det var å være søsken til noen med en eller annen form for psykisk lidelse, nedsatt funksjonshemming eller rus. Jeg var ikke alene. Dette kan være såpass tøft at det påvirker arbeidslivet. Lederen har vært på møter med nav for å prøve å forklare nav dette kan gi livsvarig nedsatt funksjonsevne på oss pårørende. Kan hun være med meg og på et møte? Kan virkelig trenge det!! Takknemlig for at jeg får privat møte med en av dem på søndag, lufte tanker med henne en dag før neste nav møte. Når er man er så sliten har man jo knapt mer krefter til mer enn å bare jatte med. Men jeg må kjempe for meg selv! Jeg må stå opp for meg selv. Jeg vet at jeg får bare jevnlig med sammenbrudd om jeg skal jobbe normalt 😫 sånne sammenbrudd du ser på kompani Lauritzen og om ikke det er fordi de er utbrent så vet ikke jeg:

https://www.dagbladet.no/video/bryter-sammen-i-forste-episode/6Ir0TZxZ

Det er aller mest naturlig å få sykdommen PCOS i 20 åra alderen fordi det er da vi kvinner er ca ferdig utviklet på eks eggestokkene. Så det vil jo si at det er kjempe logisk det tar skade på utviklingen min generelt og spesielt på nervene mine om bror var innlagt 10 ganger før jeg fylte 21 år?😳😳😳 er det ikke sånn 25 år man er fult utviklet ellerno? Og når jeg sier innlagt på psykiatri, så ble han ikke bare plutselig innlagt av et utbrudd, neida! Det kunne ta opp til et halvt år i DRAMA før kriteriene var oppnådd for en innleggelse. For en innleggelse må han nemlig vise tegn for å enten være i fare for seg selv eller andre. Det kan gå et halvt år i fullstendig kaos.

Gjett hva jeg spiste som nattmat…

Jeg hadde kanskje spist for lite, og måtte få i meg noe for å sovne? klokken er 01:38. Godt mulig jeg slet med å sove med ting jeg har funnet ut i dag, så jeg har masse tanker gående.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lite mat

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle kalle dette innlegget, så syntes jeg “En slags desperasjon” passet best. Noe dere ser her, er bacon og egg som nattmat. Nå har jeg null bacon igjen og 1 egg. Eneste igjen i kjøleskapet er litt grønnsaker fra mine foreldres grønnsakshage, en dunk peanøttsmør, jucie og kokosmelk. Ikke noe kjøtt igjen, ikke noe knekkebrød igjen, ikke noe ellers pålegg. Jeg har virkelig gått for å leve stramt og det knapt mat. Får handle inn litt i morgen, men har ikke mye penger å rutte med. Kroppen trenger jo mer mat. En slags desperasjon. Ikke noe glad i å lage mat heller.

Liten Computer

Da jeg og Darwin kom oss ut i hagen etter noen timers husvask, lagde jeg meg 2 knekkebrød til kveldsmat og så Master Mind på Discovery +. Videre fristet det meg å se noen tidligere episoder fra svenske Joanna Jinton. Hennes nyeste video hadde nemlig dukket opp tidligere på kvelden og jeg har knapt sett videoene hennes før. Jeg kjente meg vanvittig inspirert. Hun er vel akkurat som meg. En kreativ sjel som både elsker å bruke film og et malerlerret for å få ut kreativiteten sin. Jeg har jo drevet og gått rundt med en konstant behov for å laste opp mer på youtube. Men har ikke utstyret til det. Min egen Mac har ikke fungert på evigheter. Helt gitt den opp. Nå låner jeg en data av min far. Hva funker den til? Kan jeg redigere noe videoer her? Jeg skulle så veldig gjerne skaffet meg en stasjonær iMac. Men de koster jo flere tusen kroner. Kan jo hende jeg får et pr tusen for bilen, og finner en billig mac på nett? Jeg kjenner meg så desperat etter å få tilbake mulighetene for å laste opp noe på youtube. Det jeg så gjerne skulle levd av.

Jeg fant ut jeg kunne plassere en mini minnebrikke i dataen og spille av filmer jeg enda ikke har fått muligheter til å redigere fra sikkert januar. Lastet ned noen apper, og prøvde meg frem. Men tok ikke lang tid før programmet stoppet opp. Var jo ikke akkurat en data ment for film redigering? Hva om jeg kunne klart å lage noen korte klipp? Jeg tror Gud har lagt en hensikt ned i meg for film, siden behovet er så brennende. Så hva skal til?

Mitt Google Kontor

Jeg kom på å flytte kontor bordet fra soverommet til stuen. Jeg vil aldri klare å sitte i et stusslig lite rom å jobbe med data ting. Jeg har jo en fugl som trenger selskap og en kropp som trenger å sitte ordentlig. Jeg er dessuten en typisk jente som trenger multitasking for å ikke kjede seg. Så jeg har gjerne på noe tv i bakgrunn. The Sims på PS2 eksempel. Jeg fikk flere og flere tanker om hva jeg kunne gjøre. Så gikk det opp for meg at både min iPhone og denne datamaskinen var koblet til en Google konto. Så fort jeg lastet ned samme app på telefonen, løste mye seg. Nemlig Google Foto. Så fort jeg lagde et album inne på den appen gikk bildene i albummet automatisk over på denne dataen. Jeg fant ut jeg kan bruke harddisk på denne dataen, så jeg lett skal kunne overføre mobil medier. Hadde dette vært en PC kunne jeg ikke ha overført fra PC til en Mac harddisk og omvendt. Men siden dette verken er Mac eller Pc kan jeg bruke harddiskene mine =D

Jeg har bare 3000 filer på telefonen min. Får jeg lastet dem over, kan jeg fort lage noe content til youtube? Mobilen er jo så himla full, jeg tørr ikke filme stort før jeg har tømt den. om ikke redigeringsprogrammer her funker? Så kan jeg bruke telefonen til å filme også? men jeg er sta og gammeldags! Jeg vil gjøre den meste av jobben via data! Der jeg føler meg profesjonell. Og egentlig ønsker jeg å filme med filmkamera. Slik jeg lærte på videregående når jeg gikk media linja.

Banan esker her og der

Etter flytting i januar har jeg fortsatt 15 banan esker igjen? av 30? Selv om jeg kvittet meg med sååå mange, så MÅTTE jeg jo fylle NYE xP Jeg fant på nye ting å fylle dem med, som stoff til sy prosjekter osv. En hel vegg var fylt av banan esker. Føltes ut som kaos i det rommet. Da gikk jeg litt tilbake i tid da jeg faktisk var litt smart. Jeg plasserte på nytt 6 på “gjesterommet” så det ser ut som et bord. Jeg har plass til 2 i et hjørne av kjøkkenet. 1 står under det lille fugleburdet. Og jeg har 2 stk som fungerer som nattbord der kontorbordet sto før. Mangler bare å ha noe duk over. Eller jeg kunne malt med svart akryl?

Back To Youtube

Sikkert helt unyttig lesing for dere. Men nå vet jeg hvert fall hva jeg skal gjøre i morgen. Jeg skal tømme telefonen =D I håp om å lage noe til youtube igjen. Og hva er jeg inspirert til å lage til youtube? Noe som passer internasjonalt. Enten på engelsk eller uten stemmer. Viser ting jeg lager og forteller egne historier. For om Gud virkelig vil at jeg skal dele på youtube gjennom meg, hva skal jeg da formidle? Mine historier eksempel er jo bare mine. Jeg så Erika på TikTok fortelle en liten historie fra hun var barn. Kommentarfeltet var fylt av “fortell flere historier” Ikke minst kan jo min kreativitet inspirere andre. Hva jeg lager kan lære andre å lage det samme. Just saying.

Endelig tilgjenglig Datamaskin

jeg (og Darwin) blir kjent med den nye datamaskinen jeg lånte med meg hjem fra pappa i går. Jeg smisket med å si jeg trenger data for å gjøre viktige oppgaver innenfor Grep som hjelper meg med jobb. Da fikk jeg fort ja. Det er verken PC eller Mac, men en Samsung Chromebook far fikk gratis med da han kjøpte sin Samsung telefon for et halvt år siden. Han har ellers 2 andre dataer. Er jo ikke noe rart i jeg har blitt litt desperat nå. Desperat etter lett tilgjengelig underholdning og lett tilgjengelig oversikt over de viktige og nyttige tingene som en enhet kan gi. Gikk akkurat gjennom alle de 87 mailene bror sendte mellom 29.juli og 3.august. Jeg la dem i egen mappe. (ingen livstegn fra han enda). Så fikk jeg slettet en del reklame. jeg fikk og slettet 400 spam mail. Mye lettere her enn på telefonen. Logget inn på diverse streamings tjenester her. For siden bilen ikke går særlig bra, så kan jeg ikke kjøre frem og tilbake til foreldrene mine jevnlig for å bytte over dvd-filmer. Ikke plass til alt her liksom. Jeg har nå tilgang til Tv2 play, Discovery+, Disney+ og min egen betalte abonnent er Netflix. Men det var en nedtur jeg ikke fikk installert spill som The Sims og Minecraft fordi det går bare på windows eller Mac. Men jeg fikk til Roblox og Moviestarplanet2. Til en tid som denne fortjener jeg litt lettere muligheter, ekstra underholdning og ikke minst for blogging.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snart Jobb?

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrive etter en dag med Grep møte og trening, mandag 14.august. Så la oss spole tilbake til mandag morgen klokken 10:30. Jeg kom meg på bussen og møtte på min veileder som skulle hjelpe meg. “du er ikke klar til lønnet jobb enda, kanskje ikke før om et år.” et år? Planen er tydeligvis bare praksis. Og når jeg forteller om Oasen kafé syntes hun det høres kjempe fint ut til å bruke som en praksis plass også? om jeg bare fikke noen oppgaver? “tenk på det til neste gang” sier hun. “jeg vil gjerne ha full fokus på Oasen Kafe nå frem til utstillingen i september, så jeg vil være klar til jobb i slutten av september/oktober” sier jeg. “Det skal gå maks 4 måneder, så oktober passer nok akkurat.”

Etter møte går jeg rett på treningen, mens jeg trener farer tankene rundt hvordan jeg skal kunne balansere alt i praksisen. Kom frem til dette:

Mandag – Egentrening på treningsenter klokken 11, møte med Grep, strikke kafe på Oasen Kafe

Tirsdag – Praksis

Onsdag – Male på Oasen Kafe, Svømming 14:00

Torsdag – Praksis

Fredag – Fri

Lørdag – Male på Oasen kafe om ikke noe annet kommer i veien.

Jeg dro så på Oasen Kafe etter treningen for å delta på strikke kafe som er kun på mandager.

Praksis på Oasen kafè?

Så fort jeg kommer inn så hører jeg “du kan bare begynne å jobbe her, trenger bare en dag i uka. Spesielt på tirsdager.” Hun sa det ikke til meg, men til en fast gjest som ryddet etter seg. Dette var en fin mulighet å gå bort til henne og ta denne praten. Hun som jobber der frivillig, som har vært der aller mest. Men hun er nesten blind, hun er derfor avhengig av gode kolleger  på kafeen for å få til arbeidsoppgavene og  for å i det hele tatt kunne holde kafeen åpen, og nå er de desperate. Jeg setter meg ned foran henne og forklarer. Forteller jeg er i Grep, forteller om praksis ønsket og forteller om bror.

“nei dette syntes jeg ikke, dette skal være ditt fristed. Du skal komme hit for å male og slappe av” ble en av hennes respons. Hun ble sjokkert over hva jeg fortalte om bror (skrevet tidligere om han på denne bloggen) Og jeg er enig. Noe av det samme sa Gulset Nærmiljøsenter. Min største frykt er nemlig å være i praksis et sted jeg er alt for hjemmeskjær. Jeg vil ikke skape konflikter med de jeg har blitt glad i om jeg får sammenbrudd. “det var hyggelig å høre” sa hun, at jeg var blitt glad i dem. Og om jeg hadde hatt praksis der,  så vet jeg at kafeen risikerer å bli stengt om det er en dag jeg ikke får til å komme av kroppens motstand. De er bare to frivillige om dagen. Frivillig jobber de alle sammen fordi all inntekten til kafeen går til prosjekter i Kenya og Kongo. Så jeg fungerer jo ikke som noe ekstra hjelp da om de allerede sliter med å ha to til å jobbe om dagen, de vil jeg jo føle enormt ansvar, for er veldig hektisk. Bare jeg skulle forklare Greps kravene for at jeg skulle ha en praksis jobb, så kjente jeg tårene komme. Da ble det alvor for meg. Er som om kroppen min er allergisk, har en traumatisk reaksjon på jobb. Fordi jeg har hatt så mange sammenbrudd via jobb før. Om jeg får sammenbrudd allerede første uka liksom, jeg vil ikke det skal gå utover dem. Jeg vil føle meg helt forferdelig, jeg vil jo ikke skuffe dem. Men kroppen vet hva som er best for meg, den vil stoppe meg om den ikke har til overs.

Jeg fikk satt meg for å hekle på prosjektene mine. Hadde det ekstremt hyggelig, spesielt da en venninne kom for å joine oss den siste timen før stengetid. Det var også fint å kaste disse tankene fort fra meg. “jeg skal ikke ha Oasen Kafe som en praksis plass, men som et viktig fristed!”

Tirsdag

Jeg fikk fullført et maleri og begynt på nytt tirsdag og videre leverte jeg 3 bilder til Gulset Nærmiljøsenter på vei hjem klar for utstillingen.

Fridager

De to neste dagene, har bestått av 2 fridager for jeg ble plutselig helt tom for energi. Vet jeg bør vaske hele leiligheten og snart, men ikke vært lett med så mye tid brukt på kafeen at jeg er sliten når jeg kommer hjem. Får sikkert høre det neste gang jeg kommer at jeg var savnet på kafeen =)

Torsdag 12:25

Mor: Øi! Politidama ringte meg nå! Daniels kort brukt i dag. Sett via banken. Håper det er han som bruker og ikke russerne. Kunne og se ca hvor i byen det er brukt!

Meg: Men hvis det er livstegn, kan politiet fortsatt lete etter han?

Mor: Jada! De jobber videre med saken. Prøver få til en “velferdssjekk”….. Men siden han er over 18 må han selv bestemme om han vil hjem eller ei 🫢

Jeg må beklage litt fordi nå har bloggen blitt min dagbok. Jeg har en dagbok som har lært meg å sortere og håndtere mine følelser, men kjenner det er noe ekstra verdifullt å dele med dere. Spesielt for dere som virkelig vil ha oppdateringer. Føler jeg må si B om jeg har først sagt A.

Dager med sorg

Det er klart dagene går i bølger. Noen dager er veldig fine, andre dager kan jeg føle jeg forhåndssørger. Og jeg kan ha en løgntanke: gråter jeg ikke, så har jeg ikke omsorg nok? Får jeg ikke noe sorg, så bryr jeg meg ikke? Jeg må få lov å være, få lov å hvile, samtidig få lov å være glad. Så når jeg ikke hadde planer søndag morgen la jeg meg igjen etter frokost. Ikke alene, jeg tok med fuglen som så ut til å ville selv hvile. Han var nemlig stille, så jeg plasserte han på gardin stanga. Da ville vi begge føle oss mindre ensomme. Han bet over ledningen til lyslenken da, så den var litt kjip.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Kom jeg meg til kirken i dag?» Var spørsmålet. «Tør jeg å kjøre bilen?» Har jo ikke fått ny varsel lampe enda. Da jeg VURDERTE å slå opp med eksen fikk jeg behov for å dra i kirka for å be, i hellige ånds nærvær er det kraft til at Guds vilje skal bryte gjennom. Men før jeg rakk å komme meg på et møte (grunnet bilen og besøk) så slo jeg opp. Brannen fortsatte, tror Gud hadde talt hvem menigheten min er. Så jeg skal sørenma ikke sitte hjemme! Sårbarheten jeg drar med kan være YDMYKHET og det er en fin ting spesielt i kirka. Mingle angsten kan jo komme av Yndmykhet. At man er kjør. At man er svak når Gud er sterk. Og planen var å komme sent, be fra galleriet under møte og dra tidlig. Da trang jeg ikke mingle. Ingen trang å spørre «hvordan går det med deg og kjæresten din» Men etter jeg slo opp og jeg begynte å male på Oase Kafeen kjente jeg at mingle angsten slapp. Jeg ville få med mer av møte.

I kirken

Å komme sent til møte (kom litt sent) er jo bare en fordel, jeg slipper å hilse på folk. Jeg var ikke forberedt hvordan jeg kom til å være under denne uvitenheten over brors mangel på livstegn. jeg valgte et sete for meg selv, som om jeg var forberedt for lenge siden hvordan unngå mingleangst, hvordan unngå å frykte folkets upassende spørsmål når man er sårbar. «Jeg kan jo gå frem til en av lederne og spørre om de kan be for oss?» tenkte jeg, med en gang kjente jeg hjerte dunke ekstra. Som deltager og leder på leir i alle år lærte jeg der at når jeg får en slik tanke å dele med andre i en sal, på en scene, og hjertet begynner å dunke høyt, da går jeg på det, så kjenner jeg seier, Guds måte å si sin vilje. Der har jeg lært en måte å høre Guds stemme. Dunker hjertet ekstra, er det Guds vilje.

Jeg gikk frem

«Kan dere være med å be for broren min og min familie? Han er meldt savnet, vet ikke om han er død» spurte jeg en av de som sto foran.

Jada, etter lovsangen gikk møtelederen opp og inviterte meg med så jeg kunne fortelle.
«for dere som ikke kjenner meg så har broren min vært innlagt på psykiatri siden jeg var 14 år, 10 ganger. For et halvt år siden begynte han å drikke alkohol, i vår begynte han å drikke 10 øll om dagen. Slutten av mars dro han utenlands. Han er i Armenia. Nå har vi ikke fått livstegn siden 3.august. Siste var Mail og helt grusomme videoer. Han er meldt savnet, enten så finner politiet han død eller så kommer han hjem og jeg blir satt som nærmeste pårørende. Har vel egentlig ikke helse til det… Siden han ikke er umyndig gjort kan ikke politiet begynne å lete ordentlig enda.  mor gråter hver dag. så lurte på om dere kan be for oss»

og de ba. Hele salen ba. Det fine med dette er at jeg slapp å gjenta meg. Alle vet. Jeg trenger ikke å svare til «hvordan går det» de vet det er tøft. Lovsangen fortsatte og en kom og ga meg klem, jeg hulket i armene hennes. En annen ga meg bibelvers og jeg fikk en melding med en sang av en tredje. Ja, tårene kom. Klemmene kom. Var som om Gud sa «det er greit å gråte her! La meg trøste deg i tårene» det gjorde ekstra godt å gråte i kirken. For hellige ånd var jo så til stede.

Som alltid er det et langt ettermøte etter talen. Det vil si det er bakgrunnsmusikk av pianisten/musikanten og  de som ønsker forbønn får forbønn. Jeg gikk i kafeen. 2 stykk kom og ba og snakket med meg. Det er fint. Er nok derfor jeg skulle komme, så Gud kunne bruke dem til å vise meg omsorg og be for meg. Gud ønsker jo å bruke mennesker, så da må vi jo ut og gi Gud flere muligheter til å sende oss trøsten, som i kirken.
Noe jeg har lenge hatt troa på er at jo nærmere gjennombruddet er jo sterkere angriper satan. Men han kan ikke røre meg som holder meg til korset, som ber til Jesus hver dag. Nei, satan angriper den svakaste i familien. Han som lar seg styre av mørket 🥺 Det gjør oss rundt vondt. Satan vil dra oss rundt ned. Sammen med han som blir angrepet. Så viktig å holde fokuset riktig, satan skal ikke vinne med at jeg blir brutt ned.

Endelig invitert i lovsangsledelse

Jeg la jo frem alle mine lengsler midt i det vonde. Spesielt sangen jeg brukte mye som ungdom hvor jeg ropte til Gud i sorgen. Skulle så ønske jeg fikk brukt den mer. Det var en mann og en dame som satt lenge med meg i kafeen, damen var en del av lovsangsledelsen. «Du kan komme på onsdagen vi samles» jeg kunne ikke tro det. «Jeg har alltid ønsket meg et musikalsk nettverk» sa jeg med fremtidshåp. Så mange ganger jeg har prøvd å spørre dem. Ble Henvist videre, det er så vanskelig å ta alle stegene selv, avvisning, de har ikke tid. Endelig! ENDELIG! Om jeg får være med i lovsangsledelsen etter så mange år skrikende lengsel etter det, det er hvert fall et slags gjennombrudd 😭

Bønn i naturen

Første gang jeg kom til kirken etter jeg slo opp, så hadde jeg jo omstillingen til å be mer under møtet. Og så kjente jeg hvordan naturen kalte på meg da jeg gikk ut av kirken etterpå. Jeg var den første ut døra men likevel den siste som kjørte fra parkerings plassen den søndagen. Kjente det nå også. Skrev alt dette akkurat på denne benken. Benken som egentlig er en del av barnehagen til troens liv. Så når jeg legger fra meg telefonen, så skal jeg be mer! Be litt ekstra ❤️ Men må ærlig innrømme jeg falt av benken da jeg først satte meg for dette bilde:

og må ærlig innrømme jeg ikke satt så lenge grunnet Sult (hadde bare spist 2 måltider) og jakken lå i bilen 😏🥶

«Hvordan går det ellers?» spurte kameraten min på vei til Gulset Grill

jeg trakk pusten for å finne de rette ordene.
«jeg kan ikke late som alt er bra nå» og fortalte videre om bror som er meldt savnet. Det som jeg skrev om HER. Han visste om min brors problemer, men ikke hvordan det har blitt nå.
«Det høres ut som du trenger en klem,» sa han. Jeg traff han på bussen i går. Vi avtalte å treffes den kvelden etter Oase Kafeen fordi han kunne ikke noen av de andre dagene før forloveden skulle dra tilbake til USA tirsdag. Vi så Jurassic park/World -maraton og hadde 3 igjen. Hu hadde nemlig sett nummer to av Jurassic World ellers hadde hu ikke sett NOEN av filmene, de var så skumle da hu var liten. Siden bilen min hadde vært på verksted, fikk en diagnose og varsel lampen ble slettet, så hadde jeg vel noen kilometer igjen før varsel lampen ville komme igjen. Klarte jeg å kjøre til verkstedet uten motorstopp, så klarer jeg vel å kjøre til Herkules for å hente han etter jobben hans, til Gulset grill og så til han. Så ser vi da om vi skal reparere bilen, eller kaste den. (Vi så mener jeg meg og far) Jeg og kameraten min nådde Gulset Grill og bestilte en Viking pizza også kalt kebab pizza.

«Trenger jeg en klem?» tenkte jeg. Det jeg hadde lyst å snakke om her i dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker jeg gråt  mye i mars og april, jeg kjente meg helt tom. Skulle jeg virkelig være nærmeste pårørende, ta avgjørelser for min egen bror og være eneste han ønsker besøk av på psyk? Sist jeg så han var på et slikt besøk i slutten av mars, ikke lenge før bursdagen min 🥺

Han var innlagt på åpen avdeling fordi han gikk med på innleggelse. Men han var så smart, han nektet medisiner og hjelp, de kunne ikke gjøre noe. Så han slapp ut bare etter 3-5 dager. Jeg skrev i boken min at jeg virkelig trengte noen å holde rundt meg. Jeg fikk aldri klem, ikke en slik trøstende klem jeg følte fylte meg. Mange kan klemme meg, men jeg føler ikke det hjelper. Og hvorfor kunne jeg ikke ha en kjæreste? Aldri hadde jeg  hatt kjæreste. Så skjer der jo det underlige. Bare få dager etter jeg konkret ba og gråt til Jesus i boken min å bli holdt rundt, så møtte jeg han i begynnelsen av mai, han jeg ble videre kjæreste med. Han jeg kjente en fysisk tiltrekning til. Han som ville trøste og holde rundt meg. Og han selv hadde hatt mange år uten fysisk kontakt selv. Fysisk berøring.

Etter en måned som kjærester, så sa det stopp. Blant de siste tre dagene jeg så han i begynnelsen av juli, så kjente jeg at den fysiske tiltrekningen var fullstendig borte. Behovet for fysisk berøring var også borte. Var det Gud som gjorde det for å virkelig hjelpe meg å stoppe fordi det ikke var rett?

Siden har jeg ikke kjent behov for å bli holdt rundt (enda) Fikk jeg fylt kjærlighetstanken min for fysisk berøring? Med så lite i oppveksten, så kan det være uvant og kleint og ubehagelig å få klemmer. Det er trist å ha blitt en slik person. En som har blitt kresen på klemmer når kroppen har vært ganske tom. Men det gjør godt å vite at siden da, siden begynnelsen av juli, har jeg ikke kjent behov for å trenge en klem. Jeg har ikke grått og ønsket å bli holdt rundt. Gud hjalp meg å fylle den fysiske berørings-tanken fra tom til full i sommer?
Ellers drømmer jeg av og til jeg får klemmer. Og våkner med følelsen av sterk kjærlighet. En måte Gud viser omsorg i drømmen. Jeg ser jo for meg kroppen kan skrike hvert øyeblikk, det er helt naturlig i denne stund, men da kameraten min viste sin omsorg og klappet meg på skulderen i bilen, så kjente jeg at akkurat nå, har kroppen min det ok. For min trøst, søker jeg først hos Jesus.