Jeg satt og pratet med de hyggelige gjestene på Oasen Kafé da mor kom for å kjøre meg til Herkules. Livet med en bil som ikke funker er fortsatt uvant. ønsket så veldig å slippe å bytte buss til Herkules, noe som er ekstra slitsomt etter flere timer på kafeen. Ikke tatt buss på 10 år. Før kjente jeg meg allergisk mot buss, men nå har jeg begynt å se det som en velsignelse. Jeg kommer jo i kontakt med mennesker jeg ellers ikke får stort tid til når jeg kjører selv. Og får kjenne på å være turist i egen by.
– Oasen kafé Borgeåsen
Jeg har vært på Oasen kafé omtrent hver dag nå siden jeg slo opp med min første kjæreste i begynnelsen av Juli. Der maler jeg bilder og forbereder til kunst utstillingen jeg skal ha i hele September på Gulset Nærmiljøsenter. Lite visste jeg hvor stor trøst Oasen Kafé ville være fra det som var og det som kommer. Det lukter fantastisk godt av maten, ikke minst smaker den godt! og praten går i ett med gjestene, så det er lett å ta seg pauser fra malingen og hekle på prosjekter i sofaen.
Men dagen Mor kom var ikke som alle de andre dagene. Hun møtte på gamle kjente på kafeen og jeg skvatt til da jeg hørte :
«Miriam vet ikke enda»
«hva er det jeg ikke vet?»
– «HAN ER MELDT SAVNET!!»
En uke har gått uten livstegn. 3.august sendte han siste Mail og publiserte siste (grusomme detaljerte) video. Min kjære storebror kan være død. Som lillesøster har jeg helt siden jeg var 14år spilt den sterke i familien. Jeg kjente igjen på hvordan jeg holdt tilbake tårene, ennå så sliten jeg var. Etter å vitne over 10 innleggelser har jeg lært å slå av følelser for å beskytte meg selv, og hvordan slår jeg dem på igjen? Nå skulle politiet ut for å finne han i ARMENIA. Han har pleid å reise så ofte rundt i flere land at jeg henger etter med rett informasjon. vil ikke vite alt mest for å beskytte meg selv, det kan gjøre bare vondt verre. Men nå hadde han landet et sted grunnet at…. Alle pengene går rett til alkohol? så han har ikke råd til å komme seg videre? At han jevnlig skulle gå til alkoholen var noe vi som kristne ikke var vant til å se for et år siden. 5 år har gått siden sist han var ute av landet i 4 år i strekk inkludert uteligger 2 ganger. Men da drakk han ikke stort. Nå vært borte i 5 måneder, og sier han drikker 10 øll hver dag og ikke har spist på flere dager. Det har vært noen ekstremt tunge julaftener. I alt for mange år!!! Jeg har blitt en av dem som gruer meg til jul hver år.
– Min bror er blitt alkoholiker.
Jeg er ikke lengre bare pårørende til en med Asbergersyndrom og bipolar, jeg er også pårørende til en alkoholiker som er uteligger i utlandet. Med selv PCOS og Cøliaki som fører til strengt kosthold, trening, utmattelse og sterk sensitivitet mot stress og press, så har vanlig jobb vært utfordrende. Drømmen er egentlig å leve av YouTube/influenser, sangen eller kunsten min. Men manglede drahjelp føles det som jeg ikke kommer noen vei, å stå alene går alt for sakte. Har 25’000 følgere på Tiktok (@mirimoro) uten vekst på 2 år da humoren og energien min ikke er mye på topp for det som den var før. Hver dag er en kamp og når jeg trodde jeg skulle ha den største motivasjonen, så blir jeg ofte likevel limt fast i sofaen med min fugl som god trøst.
– Nymfeparakitten Darwin
Han kom inn i mitt hjem i april i år. Når han hopper på skulderen min for å leke med øredobben, så kiler det og det får meg alltid til å smile. Fugl skal visst være en god terapi. Da er det lettere å ta frem alt det kreative hjemme om man ikke kommer seg ut døra. Spesielt på morgenen er han mest leken, så jeg også kvikner mer til. Med min kjære fugl har jeg også fått en bedre døgn rytme når lyset hans slukker 21 hver kveld og går på 9 hver morgen. Oasen Kafé derimot har i sommer vært med å gitt meg nytt håp for fremtiden, hvert fall for kunsten. Så etter litt morgen lek med fuglen er jeg glad jeg har funnet noe som får meg frivillig ut døra oftere.
– Oppgaven som nærmeste pårørende.
Jeg kan se tilbake at jeg ble tidlig voksen. vennegjengen jeg fikk som 15 år var alle 3-5 år eldre enn meg og jeg ble tidlig fast leder på leir fra jeg var bare 16 år. Jeg holdt meg litt på avstand fra min egen bror og søkte det vi kaller for åndelige søsken og foreldre i menigheten som har vært viktig som en andre familie. Men jeg har gått i ekstremt mange menigheter for det er vanskelig å finne noen som faktisk har omsorg for meg når veldig få har vært i lignende situasjon. Menighet skal jo være mer enn bare innenfor de 4 veggene. Hva jeg har fått igjen fra å ta avstand til bror er faktisk tillit. Kommer min bror tilbake, så er sannsynligheten stor på at det er jeg som blir satt som nærmeste pårørende, noe som var hans ønske sist han var innlagt. Da er det meg psykiatri ringer til. Og om foreldrene mine ringer psykiatrien har de taushetsplikt, de kan bare fortelle meg, om jeg er nærmeste pårørende. Foreldrene mine eldres og for å hjelpe til for min storebror og 2 foreldre (som ikke er unge for alltid) kan det bli mer krevende når jeg ikke har kontakt med andre i familien. Jeg skulle ønsket jeg hadde mer kontakt med dem, noen som har sett oss hele veien. Men har vært bestandig lett å føle seg uønsket, når man er vant til at andre skal få fokuset i familien. Jeg kan nekte å være nærmeste pårørende ved innleggelser, men hjelper det meg mot ufør så sier jeg ja for det at nav fortsatt forventer jeg fungerer i jobb har jeg fått nok av. Nav gjør bare det de må og det er å gå gjennom obligatoriske punkter for å få nok dokumenter til å få Ufør og nå skal jeg på utredning mot ADHD liksom, noe jeg og legen vet jeg ikke har. Men det er obligatorisk… og jeg har blitt advart med at det kan ta 8 måneders ventetid.
– Tung vår.
Kort tid før bror reiste utenlands i mars måtte jeg kjøre han hjem fra O’Learys i Skien 2 ganger fordi han hadde drukket 12 øll og skulle til å sykle. De som jobbet der heiv han ut uten noen til å ta seg av han, flaks jeg var i nærheten og fikk han i bilen. Jeg hadde nemlig vært på Gatekirken og skulle malt der, men det var en som fikk hjerte stans på oppmøtestedet, så ambulanse og politiet kom. Jeg sneik meg ut mens de gjorde alt de kunne for å få liv i mannen, så jeg kunne finne broren min løpende til sykkelen. Da vi kom frem til hans leilighet, så lente han seg ut av bildøra for å spy, dalte videre ned i sitt eget spy og jeg ble bittelitt letta da det stoppet en bil rett ved siden av, midt på natten. Å videre få en på 1,90 høy først opp av bakken før videre opp 3 etasjer uten heis og betong gulv måtte nemlig en til for å greie det. Takk Gud for å sende en mann til for å støtte bror opp trappene. Og jeg måtte vaske bildøra for spy klokken 2 på natten. Morgenen etter skulle jeg lede søndagsskolen i kirken min klokken 11. Jeg håpet det bare kom en unge (skjedd før) neida, DET KOM 10, MELLOM 3 og 10 ÅR! Jeg droppet undervisning. Alene som leder lot jeg dem bare gjøre som dem ville, og med tårevåte øyne gikk jeg rett inn i armene til søndagsskole sjefen etter møtet: «Dette var siste gangen» sa jeg etter klemmen. Ikke vært på søndagsskolen siden.
Jeg tok en alvorsprat med O’Learys kort tid senere:
– Sørg for å stoppe fulle ved inngangen (bror drakk masse før han dro dit),
– Ikke server fulle (bror svarer lett på hvor mange øll han har drukket)
– For all del sørg også for at noen følger dem hjem!
Han Hadde løpt mot sykkelen og tenkte å sykle, så vidt jeg rakk å stoppe han, dette kunne gått galt. og han var bestemt på å dra til O’Learys hver lørdag fremover. Jeg kjente meg pliktet til å gjøre meg kjent på Olearys om dette gjentok seg. Ville vite at O’Learys ansatte kunne samarbeide riktig, de kan jo eksempel ringe. Men så stakk han utenlands. Mange har sagt «DET ER IKKE DITT ANSVAR»
1 – det handler ikke om ansvar, men omsorg!
2 – hvem andre har jeg å stille opp for i nød? Jeg har jo ikke stort annen familie? Skal jeg ikke da kunne bidra når det er nødvendig? Foreldrene mine sover jo på den tiden og har ikke en gang telefonen på om natten. Så hvem andre skulle hjulpet han? VAR ”BESTEKOMPISEN“ HANS SOM RINGTE MEG! FOR HAN VILLE IKKE.
– Jeg er ikke alene.
Jeg vet utrolig godt hvordan vi som pårørende skal tie. Men det finnes mange der ute som er sultne på forståelse, inkludert meg. Skal alle tie er det ingen som føler seg forstått, til og med noen som leser dette kan føle seg sett. Takk til «PIVETE pårørende senter for psykisk helse i Telemark» som har startet søsken gruppe i år for oss oversette søsken til noen med psykiske lidelser og rus. Det er plass til flere om flere kjenner behovet til å stå sammen med noen for å holde seg på bena! Der ute er det flere som blir hardt påvirket av noe som hindrer en i arbeidslivet. Vi blir ofte sett ned på, men bare vit at livet skjer og det skal vi feire når vi overlever strevet. Noe av det siste bror gjorde før vi mistet livstegn var å sende over 10 Mail daglig i ca 6 dager til flere inkludert TA og Varden og det er vi: søster, mor og far veldig lei oss for.
Vi satser på å få han hjem i livet <3
flere innlegg delt etter dette, se siste innlegg HER