Kategori: Min Dagbok

Posted on

«Du er ikke klar for lønnet jobb»

 

Endelig tilgjenglig Datamaskin

jeg (og Darwin) blir kjent med den nye datamaskinen jeg lånte med meg hjem fra pappa i går. Jeg smisket med å si jeg trenger data for å gjøre viktige oppgaver innenfor Grep som hjelper meg med jobb. Da fikk jeg fort ja. Det er verken PC eller Mac, men en Samsung Chromebook far fikk gratis med da han kjøpte sin Samsung telefon for et halvt år siden. Han har ellers 2 andre dataer. Er jo ikke noe rart i jeg har blitt litt desperat nå. Desperat etter lett tilgjengelig underholdning og lett tilgjengelig oversikt over de viktige og nyttige tingene som en enhet kan gi. Gikk akkurat gjennom alle de 87 mailene bror sendte mellom 29.juli og 3.august. Jeg la dem i egen mappe. (ingen livstegn fra han enda). Så fikk jeg slettet en del reklame. jeg fikk og slettet 400 spam mail. Mye lettere her enn på telefonen. Logget inn på diverse streamings tjenester her. For siden bilen ikke går særlig bra, så kan jeg ikke kjøre frem og tilbake til foreldrene mine jevnlig for å bytte over dvd-filmer. Ikke plass til alt her liksom. Jeg har nå tilgang til Tv2 play, Discovery+, Disney+ og min egen betalte abonnent er Netflix. Men det var en nedtur jeg ikke fikk installert spill som The Sims og Minecraft fordi det går bare på windows eller Mac. Men jeg fikk til Roblox og Moviestarplanet2. Til en tid som denne fortjener jeg litt lettere muligheter, ekstra underholdning og ikke minst for blogging.

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snart Jobb?

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrive etter en dag med Grep møte og trening, mandag 14.august. Så la oss spole tilbake til mandag morgen klokken 10:30. Jeg kom meg på bussen og møtte på min veileder som skulle hjelpe meg. “du er ikke klar til lønnet jobb enda, kanskje ikke før om et år.” et år? Planen er tydeligvis bare praksis. Og når jeg forteller om Oasen kafé syntes hun det høres kjempe fint ut til å bruke som en praksis plass også? om jeg bare fikke noen oppgaver? “tenk på det til neste gang” sier hun. “jeg vil gjerne ha full fokus på Oasen Kafe nå frem til utstillingen i september, så jeg vil være klar til jobb i slutten av september/oktober” sier jeg. “Det skal gå maks 4 måneder, så oktober passer nok akkurat.”

Etter møte går jeg rett på treningen, mens jeg trener farer tankene rundt hvordan jeg skal kunne balansere alt i praksisen. Kom frem til dette:

Mandag – Egentrening på treningsenter klokken 11, møte med Grep, strikke kafe på Oasen Kafe

Tirsdag – Praksis

Onsdag – Male på Oasen Kafe, Svømming 14:00

Torsdag – Praksis

Fredag – Fri

Lørdag – Male på Oasen kafe om ikke noe annet kommer i veien.

Jeg dro så på Oasen Kafe etter treningen for å delta på strikke kafe som er kun på mandager.

Praksis på Oasen kafè?

Så fort jeg kommer inn så hører jeg “du kan bare begynne å jobbe her, trenger bare en dag i uka. Spesielt på tirsdager.” Hun sa det ikke til meg, men til en fast gjest som ryddet etter seg. Dette var en fin mulighet å gå bort til henne og ta denne praten. Hun som jobber der frivillig, som har vært der aller mest. Men hun er nesten blind, hun er derfor avhengig av gode kolleger  på kafeen for å få til arbeidsoppgavene og  for å i det hele tatt kunne holde kafeen åpen, og nå er de desperate. Jeg setter meg ned foran henne og forklarer. Forteller jeg er i Grep, forteller om praksis ønsket og forteller om bror.

“nei dette syntes jeg ikke, dette skal være ditt fristed. Du skal komme hit for å male og slappe av” ble en av hennes respons. Hun ble sjokkert over hva jeg fortalte om bror (skrevet tidligere om han på denne bloggen) Og jeg er enig. Noe av det samme sa Gulset Nærmiljøsenter. Min største frykt er nemlig å være i praksis et sted jeg er alt for hjemmeskjær. Jeg vil ikke skape konflikter med de jeg har blitt glad i om jeg får sammenbrudd. “det var hyggelig å høre” sa hun, at jeg var blitt glad i dem. Og om jeg hadde hatt praksis der,  så vet jeg at kafeen risikerer å bli stengt om det er en dag jeg ikke får til å komme av kroppens motstand. De er bare to frivillige om dagen. Frivillig jobber de alle sammen fordi all inntekten til kafeen går til prosjekter i Kenya og Kongo. Så jeg fungerer jo ikke som noe ekstra hjelp da om de allerede sliter med å ha to til å jobbe om dagen, de vil jeg jo føle enormt ansvar, for er veldig hektisk. Bare jeg skulle forklare Greps kravene for at jeg skulle ha en praksis jobb, så kjente jeg tårene komme. Da ble det alvor for meg. Er som om kroppen min er allergisk, har en traumatisk reaksjon på jobb. Fordi jeg har hatt så mange sammenbrudd via jobb før. Om jeg får sammenbrudd allerede første uka liksom, jeg vil ikke det skal gå utover dem. Jeg vil føle meg helt forferdelig, jeg vil jo ikke skuffe dem. Men kroppen vet hva som er best for meg, den vil stoppe meg om den ikke har til overs.

Jeg fikk satt meg for å hekle på prosjektene mine. Hadde det ekstremt hyggelig, spesielt da en venninne kom for å joine oss den siste timen før stengetid. Det var også fint å kaste disse tankene fort fra meg. “jeg skal ikke ha Oasen Kafe som en praksis plass, men som et viktig fristed!”

Tirsdag

Jeg fikk fullført et maleri og begynt på nytt tirsdag og videre leverte jeg 3 bilder til Gulset Nærmiljøsenter på vei hjem klar for utstillingen.

Fridager

De to neste dagene, har bestått av 2 fridager for jeg ble plutselig helt tom for energi. Vet jeg bør vaske hele leiligheten og snart, men ikke vært lett med så mye tid brukt på kafeen at jeg er sliten når jeg kommer hjem. Får sikkert høre det neste gang jeg kommer at jeg var savnet på kafeen =)

Torsdag 12:25

Mor: Øi! Politidama ringte meg nå! Daniels kort brukt i dag. Sett via banken. Håper det er han som bruker og ikke russerne. Kunne og se ca hvor i byen det er brukt!

Meg: Men hvis det er livstegn, kan politiet fortsatt lete etter han?

Mor: Jada! De jobber videre med saken. Prøver få til en “velferdssjekk”….. Men siden han er over 18 må han selv bestemme om han vil hjem eller ei 🫢

Posted on

Jeg gikk frem i kirken

Jeg må beklage litt fordi nå har bloggen blitt min dagbok. Jeg har en dagbok som har lært meg å sortere og håndtere mine følelser, men kjenner det er noe ekstra verdifullt å dele med dere. Spesielt for dere som virkelig vil ha oppdateringer. Føler jeg må si B om jeg har først sagt A.

Dager med sorg

Det er klart dagene går i bølger. Noen dager er veldig fine, andre dager kan jeg føle jeg forhåndssørger. Og jeg kan ha en løgntanke: gråter jeg ikke, så har jeg ikke omsorg nok? Får jeg ikke noe sorg, så bryr jeg meg ikke? Jeg må få lov å være, få lov å hvile, samtidig få lov å være glad. Så når jeg ikke hadde planer søndag morgen la jeg meg igjen etter frokost. Ikke alene, jeg tok med fuglen som så ut til å ville selv hvile. Han var nemlig stille, så jeg plasserte han på gardin stanga. Da ville vi begge føle oss mindre ensomme. Han bet over ledningen til lyslenken da, så den var litt kjip.

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Kom jeg meg til kirken i dag?» Var spørsmålet. «Tør jeg å kjøre bilen?» Har jo ikke fått ny varsel lampe enda. Da jeg VURDERTE å slå opp med eksen fikk jeg behov for å dra i kirka for å be, i hellige ånds nærvær er det kraft til at Guds vilje skal bryte gjennom. Men før jeg rakk å komme meg på et møte (grunnet bilen og besøk) så slo jeg opp. Brannen fortsatte, tror Gud hadde talt hvem menigheten min er. Så jeg skal sørenma ikke sitte hjemme! Sårbarheten jeg drar med kan være YDMYKHET og det er en fin ting spesielt i kirka. Mingle angsten kan jo komme av Yndmykhet. At man er kjør. At man er svak når Gud er sterk. Og planen var å komme sent, be fra galleriet under møte og dra tidlig. Da trang jeg ikke mingle. Ingen trang å spørre «hvordan går det med deg og kjæresten din» Men etter jeg slo opp og jeg begynte å male på Oase Kafeen kjente jeg at mingle angsten slapp. Jeg ville få med mer av møte.


I kirken

Å komme sent til møte (kom litt sent) er jo bare en fordel, jeg slipper å hilse på folk. Jeg var ikke forberedt hvordan jeg kom til å være under denne uvitenheten over brors mangel på livstegn. jeg valgte et sete for meg selv, som om jeg var forberedt for lenge siden hvordan unngå mingleangst, hvordan unngå å frykte folkets upassende spørsmål når man er sårbar. «Jeg kan jo gå frem til en av lederne og spørre om de kan be for oss?» tenkte jeg, med en gang kjente jeg hjerte dunke ekstra. Som deltager og leder på leir i alle år lærte jeg der at når jeg får en slik tanke å dele med andre i en sal, på en scene, og hjertet begynner å dunke høyt, da går jeg på det, så kjenner jeg seier, Guds måte å si sin vilje. Der har jeg lært en måte å høre Guds stemme. Dunker hjertet ekstra, er det Guds vilje.

Jeg gikk frem

«Kan dere være med å be for broren min og min familie? Han er meldt savnet, vet ikke om han er død» spurte jeg en av de som sto foran.

Jada, etter lovsangen gikk møtelederen opp og inviterte meg med så jeg kunne fortelle.
«for dere som ikke kjenner meg så har broren min vært innlagt på psykiatri siden jeg var 14 år, 10 ganger. For et halvt år siden begynte han å drikke alkohol, i vår begynte han å drikke 10 øll om dagen. Slutten av mars dro han utenlands. Han er i Armenia. Nå har vi ikke fått livstegn siden 3.august. Siste var Mail og helt grusomme videoer. Han er meldt savnet, enten så finner politiet han død eller så kommer han hjem og jeg blir satt som nærmeste pårørende. Har vel egentlig ikke helse til det… Siden han ikke er umyndig gjort kan ikke politiet begynne å lete ordentlig enda.  mor gråter hver dag. så lurte på om dere kan be for oss»

og de ba. Hele salen ba. Det fine med dette er at jeg slapp å gjenta meg. Alle vet. Jeg trenger ikke å svare til «hvordan går det» de vet det er tøft. Lovsangen fortsatte og en kom og ga meg klem, jeg hulket i armene hennes. En annen ga meg bibelvers og jeg fikk en melding med en sang av en tredje. Ja, tårene kom. Klemmene kom. Var som om Gud sa «det er greit å gråte her! La meg trøste deg i tårene» det gjorde ekstra godt å gråte i kirken. For hellige ånd var jo så til stede.

Som alltid er det et langt ettermøte etter talen. Det vil si det er bakgrunnsmusikk av pianisten/musikanten og  de som ønsker forbønn får forbønn. Jeg gikk i kafeen. 2 stykk kom og ba og snakket med meg. Det er fint. Er nok derfor jeg skulle komme, så Gud kunne bruke dem til å vise meg omsorg og be for meg. Gud ønsker jo å bruke mennesker, så da må vi jo ut og gi Gud flere muligheter til å sende oss trøsten, som i kirken.
Noe jeg har lenge hatt troa på er at jo nærmere gjennombruddet er jo sterkere angriper satan. Men han kan ikke røre meg som holder meg til korset, som ber til Jesus hver dag. Nei, satan angriper den svakaste i familien. Han som lar seg styre av mørket 🥺 Det gjør oss rundt vondt. Satan vil dra oss rundt ned. Sammen med han som blir angrepet. Så viktig å holde fokuset riktig, satan skal ikke vinne med at jeg blir brutt ned.

Endelig invitert i lovsangsledelse

Jeg la jo frem alle mine lengsler midt i det vonde. Spesielt sangen jeg brukte mye som ungdom hvor jeg ropte til Gud i sorgen. Skulle så ønske jeg fikk brukt den mer. Det var en mann og en dame som satt lenge med meg i kafeen, damen var en del av lovsangsledelsen. «Du kan komme på onsdagen vi samles» jeg kunne ikke tro det. «Jeg har alltid ønsket meg et musikalsk nettverk» sa jeg med fremtidshåp. Så mange ganger jeg har prøvd å spørre dem. Ble Henvist videre, det er så vanskelig å ta alle stegene selv, avvisning, de har ikke tid. Endelig! ENDELIG! Om jeg får være med i lovsangsledelsen etter så mange år skrikende lengsel etter det, det er hvert fall et slags gjennombrudd 😭

Bønn i naturen

Første gang jeg kom til kirken etter jeg slo opp, så hadde jeg jo omstillingen til å be mer under møtet. Og så kjente jeg hvordan naturen kalte på meg da jeg gikk ut av kirken etterpå. Jeg var den første ut døra men likevel den siste som kjørte fra parkerings plassen den søndagen. Kjente det nå også. Skrev alt dette akkurat på denne benken. Benken som egentlig er en del av barnehagen til troens liv. Så når jeg legger fra meg telefonen, så skal jeg be mer! Be litt ekstra ❤️ Men må ærlig innrømme jeg falt av benken da jeg først satte meg for dette bilde:

og må ærlig innrømme jeg ikke satt så lenge grunnet Sult (hadde bare spist 2 måltider) og jakken lå i bilen 😏🥶

Posted on

«Du trenger en klem»

«Hvordan går det ellers?» spurte kameraten min på vei til Gulset Grill

jeg trakk pusten for å finne de rette ordene.
«jeg kan ikke late som alt er bra nå» og fortalte videre om bror som er meldt savnet. Det som jeg skrev om HER. Han visste om min brors problemer, men ikke hvordan det har blitt nå.
«Det høres ut som du trenger en klem,» sa han. Jeg traff han på bussen i går. Vi avtalte å treffes den kvelden etter Oase Kafeen fordi han kunne ikke noen av de andre dagene før forloveden skulle dra tilbake til USA tirsdag. Vi så Jurassic park/World -maraton og hadde 3 igjen. Hu hadde nemlig sett nummer to av Jurassic World ellers hadde hu ikke sett NOEN av filmene, de var så skumle da hu var liten. Siden bilen min hadde vært på verksted, fikk en diagnose og varsel lampen ble slettet, så hadde jeg vel noen kilometer igjen før varsel lampen ville komme igjen. Klarte jeg å kjøre til verkstedet uten motorstopp, så klarer jeg vel å kjøre til Herkules for å hente han etter jobben hans, til Gulset grill og så til han. Så ser vi da om vi skal reparere bilen, eller kaste den. (Vi så mener jeg meg og far) Jeg og kameraten min nådde Gulset Grill og bestilte en Viking pizza også kalt kebab pizza.

«Trenger jeg en klem?» tenkte jeg. Det jeg hadde lyst å snakke om her i dag.

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg husker jeg gråt  mye i mars og april, jeg kjente meg helt tom. Skulle jeg virkelig være nærmeste pårørende, ta avgjørelser for min egen bror og være eneste han ønsker besøk av på psyk? Sist jeg så han var på et slikt besøk i slutten av mars, ikke lenge før bursdagen min 🥺

Han var innlagt på åpen avdeling fordi han gikk med på innleggelse. Men han var så smart, han nektet medisiner og hjelp, de kunne ikke gjøre noe. Så han slapp ut bare etter 3-5 dager. Jeg skrev i boken min at jeg virkelig trengte noen å holde rundt meg. Jeg fikk aldri klem, ikke en slik trøstende klem jeg følte fylte meg. Mange kan klemme meg, men jeg føler ikke det hjelper. Og hvorfor kunne jeg ikke ha en kjæreste? Aldri hadde jeg  hatt kjæreste. Så skjer der jo det underlige. Bare få dager etter jeg konkret ba og gråt til Jesus i boken min å bli holdt rundt, så møtte jeg han i begynnelsen av mai, han jeg ble videre kjæreste med. Han jeg kjente en fysisk tiltrekning til. Han som ville trøste og holde rundt meg. Og han selv hadde hatt mange år uten fysisk kontakt selv. Fysisk berøring.

Etter en måned som kjærester, så sa det stopp. Blant de siste tre dagene jeg så han i begynnelsen av juli, så kjente jeg at den fysiske tiltrekningen var fullstendig borte. Behovet for fysisk berøring var også borte. Var det Gud som gjorde det for å virkelig hjelpe meg å stoppe fordi det ikke var rett?

Siden har jeg ikke kjent behov for å bli holdt rundt (enda) Fikk jeg fylt kjærlighetstanken min for fysisk berøring? Med så lite i oppveksten, så kan det være uvant og kleint og ubehagelig å få klemmer. Det er trist å ha blitt en slik person. En som har blitt kresen på klemmer når kroppen har vært ganske tom. Men det gjør godt å vite at siden da, siden begynnelsen av juli, har jeg ikke kjent behov for å trenge en klem. Jeg har ikke grått og ønsket å bli holdt rundt. Gud hjalp meg å fylle den fysiske berørings-tanken fra tom til full i sommer?
Ellers drømmer jeg av og til jeg får klemmer. Og våkner med følelsen av sterk kjærlighet. En måte Gud viser omsorg i drømmen. Jeg ser jo for meg kroppen kan skrike hvert øyeblikk, det er helt naturlig i denne stund, men da kameraten min viste sin omsorg og klappet meg på skulderen i bilen, så kjente jeg at akkurat nå, har kroppen min det ok. For min trøst, søker jeg først hos Jesus.

Posted on

Kilden til Glede

I går før jeg la meg så skrev jeg litt ekstra i boken min. Sittende ute i dunjakke og tittet på naturen. Jeg fyller boken med tanker, følelser og bønn. Det er jo som om jeg snakker med noen, forteller hjertet mitt til noen, til Jesus. Fint å tømme hjernen før jeg skal sove så ikke tanker svirrer rundt og forstyrrer søvnen. Og bønnen inneholdt også ønske om Jesu trøst.

I dag når jeg våknet kjente jeg velsignelse. Jeg kjente en glede. Jeg kjente «i dag blir en god dag» jeg møter en kamerat på bussen jeg prater med til han må gå av. Jeg maler i 1 time tilsammen og føler meg ferdig med bilde på kafeen. Og vi satt en hel gjeng rundt et bord å delte vitnesbyrd så til og med de ufrelste kunne høre. Jeg måtte gå for å male videre, så sier han ene når han begynner på en ny historie, «du må høre du og som maler» «ja da jeg hører dere som podkast jeg»

Fra mandag skal jeg begynne å levere bilder, litt og litt, til Gulset nærmiljøsenter som jeg skal stille ut der i hele september. Gleder meg. Når september er over vil jeg spørre om jeg kan ha utstilling igjen til våren og 🤩

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kanskje bønnen i går kveld hjalp litt ekstra? Jesus er jo kildene til glede 🙂

 

Posted on

MELDT SAVNET!! D:

Jeg satt og pratet med de hyggelige gjestene på Oasen Kafé da mor kom for å kjøre meg til Herkules. Livet med en bil som ikke funker er fortsatt uvant. ønsket så veldig å slippe å bytte buss til Herkules, noe som er ekstra slitsomt etter flere timer på kafeen. Ikke tatt buss på 10 år. Før kjente jeg meg allergisk mot buss, men nå har jeg begynt å se det som en velsignelse. Jeg kommer jo i kontakt med mennesker jeg ellers ikke  får stort tid til når jeg kjører selv. Og får kjenne på å være turist i egen by. 

– Oasen kafé Borgeåsen

Jeg har vært på Oasen kafé omtrent hver dag nå siden jeg slo opp med min første kjæreste i begynnelsen av Juli. Der maler jeg bilder og forbereder til kunst utstillingen jeg skal ha i hele September på Gulset Nærmiljøsenter. Lite visste jeg hvor stor trøst Oasen Kafé ville være fra det som var og det som kommer. Det lukter fantastisk godt av maten, ikke minst smaker den godt! og praten går i ett med gjestene, så det er lett å ta seg pauser fra malingen og hekle på prosjekter i sofaen. 

Men dagen Mor kom var ikke som alle de andre dagene. Hun møtte på gamle kjente på kafeen og jeg skvatt til da jeg hørte :

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 «Miriam vet ikke enda» 

«hva er det jeg ikke vet?» 

– «HAN ER MELDT SAVNET!!» 

En uke har gått uten livstegn. 3.august sendte han siste Mail og publiserte siste (grusomme detaljerte) video. Min kjære storebror kan være død. Som lillesøster har jeg helt siden jeg var 14år spilt den sterke i familien. Jeg kjente igjen på hvordan jeg holdt tilbake tårene, ennå så sliten jeg var. Etter å vitne over 10 innleggelser har jeg lært å slå av følelser for å beskytte meg selv, og hvordan slår jeg dem på igjen? Nå skulle politiet ut for å finne han i ARMENIA. Han har pleid å reise så ofte rundt i flere land at jeg henger etter med rett informasjon. vil ikke vite alt mest for å beskytte meg selv, det kan gjøre bare vondt verre. Men nå hadde han landet et sted grunnet at…. Alle pengene går rett til alkohol? så han har ikke råd til å komme seg videre? At han jevnlig skulle gå til alkoholen var noe vi som kristne ikke var vant til å se for et år siden. 5 år har gått siden sist han var ute av landet i 4 år i strekk inkludert uteligger 2 ganger. Men da drakk han ikke stort. Nå vært borte i 5 måneder, og sier han drikker 10 øll hver dag og ikke har spist på flere dager. Det har vært noen ekstremt tunge julaftener. I alt for mange år!!! Jeg har blitt en av dem som gruer meg til jul hver år. 

– Min bror er blitt alkoholiker. 

Jeg er ikke lengre bare pårørende til en med Asbergersyndrom og bipolar, jeg er også pårørende til en alkoholiker som er uteligger i utlandet. Med selv PCOS og Cøliaki som fører til strengt kosthold, trening, utmattelse og sterk sensitivitet mot stress og press, så har vanlig jobb vært utfordrende. Drømmen er egentlig å leve av YouTube/influenser, sangen eller kunsten min.  Men manglede drahjelp føles det som jeg ikke kommer noen vei, å stå alene går alt for sakte. Har 25’000 følgere på Tiktok (@mirimoro) uten vekst på 2 år da humoren og energien min ikke er mye på topp for det som den var før. Hver dag er en kamp og når jeg trodde jeg skulle ha den største motivasjonen, så blir jeg ofte likevel limt fast i sofaen med min fugl som god trøst.

– Nymfeparakitten Darwin

Han kom inn i mitt hjem i april i år. Når han hopper på skulderen min for å leke med øredobben, så kiler det og det får meg alltid til å smile. Fugl skal visst være en god terapi. Da er det lettere å ta frem alt det kreative hjemme om man ikke kommer seg ut døra. Spesielt på morgenen er han mest leken, så jeg også kvikner mer til. Med min kjære fugl har jeg også fått en bedre døgn rytme når lyset hans slukker 21 hver kveld og går på 9 hver morgen. Oasen Kafé derimot har i sommer vært med å gitt meg nytt håp for fremtiden, hvert fall for kunsten. Så etter litt morgen lek med fuglen er jeg glad jeg har funnet noe som får meg frivillig ut døra oftere.

– Oppgaven som nærmeste pårørende.

Jeg kan se tilbake at jeg ble tidlig voksen. vennegjengen jeg fikk som 15 år var alle 3-5 år eldre enn meg og jeg ble tidlig fast leder på leir fra jeg var bare 16 år. Jeg holdt meg litt på avstand fra min egen bror og søkte det vi kaller for åndelige søsken og foreldre i menigheten som har vært viktig som en andre familie. Men jeg har gått i ekstremt mange menigheter for det er vanskelig å finne noen som faktisk har omsorg for meg når veldig få har vært i lignende situasjon. Menighet skal jo være mer enn bare innenfor de 4 veggene. Hva jeg har fått igjen fra å ta avstand til bror er faktisk tillit. Kommer min bror tilbake, så er sannsynligheten stor på at det er jeg som blir satt som nærmeste pårørende, noe som var hans ønske sist han var innlagt. Da er det meg psykiatri ringer til. Og om foreldrene mine ringer psykiatrien har de taushetsplikt, de kan bare fortelle meg, om jeg er nærmeste pårørende. Foreldrene mine eldres og for å hjelpe til for min storebror og 2 foreldre (som ikke er unge for alltid) kan det bli mer krevende når jeg ikke har kontakt med andre i familien. Jeg skulle ønsket jeg hadde mer kontakt med dem, noen som har sett oss hele veien. Men har vært bestandig lett å føle seg uønsket, når man er vant til at andre skal få fokuset i familien. Jeg kan nekte å være nærmeste pårørende ved innleggelser, men hjelper det meg mot ufør så sier jeg ja for det at nav fortsatt forventer jeg fungerer i jobb har jeg fått nok av. Nav gjør bare det de må og det er å gå gjennom obligatoriske punkter for å få nok dokumenter til å få Ufør og nå skal jeg på utredning mot ADHD liksom, noe jeg og legen vet jeg ikke har. Men det er obligatorisk… og jeg har blitt advart med at det kan ta 8 måneders ventetid.

– Tung vår.

Kort tid før bror reiste utenlands i mars måtte jeg kjøre han hjem fra O’Learys i Skien 2 ganger fordi han hadde drukket 12 øll og skulle til å sykle. De som jobbet der heiv han ut uten noen til å ta seg av han, flaks jeg var i nærheten og fikk han i bilen. Jeg hadde nemlig vært på Gatekirken og skulle malt der, men det var en som fikk hjerte stans på oppmøtestedet, så ambulanse og politiet kom. Jeg sneik meg ut mens de gjorde alt de kunne for å få liv i mannen, så jeg kunne finne broren min løpende til sykkelen. Da vi kom frem til hans leilighet, så lente han seg ut av bildøra for å spy, dalte videre ned i sitt eget spy og jeg ble bittelitt letta da det stoppet en bil rett ved siden av, midt på natten. Å videre få en på 1,90 høy først opp av bakken før videre opp 3 etasjer uten heis og betong gulv måtte nemlig en til for å greie det. Takk Gud for å sende en mann til for å støtte bror opp trappene. Og jeg måtte vaske bildøra for spy klokken 2 på natten. Morgenen etter skulle jeg lede søndagsskolen i kirken min klokken 11. Jeg håpet det bare kom en unge (skjedd før) neida, DET KOM 10, MELLOM 3 og 10 ÅR! Jeg droppet undervisning. Alene som leder lot jeg dem bare gjøre som dem ville, og med tårevåte øyne gikk jeg rett inn i armene til søndagsskole sjefen etter møtet: «Dette var siste gangen» sa jeg etter klemmen. Ikke vært på søndagsskolen siden.

Jeg tok en alvorsprat med O’Learys kort tid senere:

– Sørg for å stoppe fulle ved inngangen (bror drakk masse før han dro dit),

– Ikke server fulle (bror svarer lett på hvor mange øll han har drukket)

– For all del sørg også for at noen følger dem hjem!
Han Hadde løpt mot sykkelen og tenkte å sykle, så vidt jeg rakk å stoppe han, dette kunne gått galt. og han var bestemt på å dra til O’Learys  hver lørdag fremover. Jeg kjente meg pliktet til å gjøre meg kjent på Olearys om dette gjentok seg. Ville vite at O’Learys ansatte kunne samarbeide riktig, de kan jo eksempel ringe. Men så stakk han utenlands. Mange har sagt «DET ER IKKE DITT ANSVAR»

1 – det handler ikke om ansvar, men omsorg!

2 – hvem andre har jeg å stille opp for i nød? Jeg har jo ikke stort annen familie? Skal jeg ikke da kunne bidra når det er nødvendig? Foreldrene mine sover jo på den tiden og har ikke en gang telefonen på om natten. Så hvem andre skulle hjulpet han? VAR ”BESTEKOMPISEN“ HANS SOM RINGTE MEG! FOR HAN VILLE IKKE.

– Jeg er ikke alene.

Jeg vet utrolig godt hvordan vi som pårørende skal tie. Men det finnes mange der ute som er sultne på forståelse, inkludert meg. Skal alle tie er det ingen som føler seg forstått, til og med noen som leser dette kan føle seg sett. Takk til «PIVETE pårørende senter for psykisk helse i Telemark» som har startet søsken gruppe i år for oss oversette søsken til noen med psykiske lidelser og rus. Det er plass til flere om flere kjenner behovet til å stå sammen med noen for å holde seg på bena! Der ute er det flere som blir hardt påvirket av noe som hindrer en i arbeidslivet. Vi blir ofte sett ned på, men bare vit at livet skjer og det skal vi feire når vi overlever strevet. Noe av det siste bror gjorde før vi mistet livstegn var å sende over 10 Mail daglig i ca 6 dager til flere inkludert TA og Varden og det er vi: søster, mor og far veldig lei oss for. 

Vi satser på å få han hjem i livet <3

flere innlegg delt etter dette, se siste innlegg HER

Posted on

Fin start på en ny uke

Forrige uke var det et nytt kapittel, det var nye inntrykk, ny aktivitet, en omvending.

Jeg hadde jo akkurat slått opp med kjæresten min. Min første kjæreste og det kjente jeg, at jeg mista noe. Å miste noe man hadde knyttet et bånd til gjorde litt vondt. Selv om jeg kjente det ikke var rett person å være kjærester med. Han tok det vel såpass tungt at han ikke ville henge som venner akkurat nå. Så hører ikke fra han. Plutselig var han helt ute av livet mitt. Men jeg fikk uventet noe nytt inn i livet mitt. Og det er klart viktig å aktivisere seg og føle man mestrer noe. Å mestre noe gir virkelig en god følelse. Spesielt når det kommer til helsa, noe kreativt og økonomisk. Det fikk jeg til i dag. Endelig har rutina kommet, håper den er for å bli. Forrige uke var som en test, nå er det alvor :

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trening

Jeg sto opp ni, slapp ut fuglen min Darwin. Forberedte meg og når klokken nærmet seg ti så kjørte jeg til treningssenteret. På Frisklivsentralen var timen fra ti til elve. Jeg som har PCOS er det ekstra viktig for å trene muskler. Styrketrening er best. Tolv gange tre på de fleste apparatene. Veldig fint de har et system med kalender, så man kan melde seg på, dermed har man gjort seg en avtale man må møte opp på. 


Frokost

Jeg kom hjem, lagde meg og Darwin frokost. Egg, bacon, skinkebiter, paprika, squash, salat, tomat, advokado. Darwin skal ikke ha advokado da, men han fikk en liten skål han og med litt han kan spise. jeg fikk i meg vitaminene som er et viktig tilskudd også. dusjet og pakket sammen ting før jeg dro.

 


Oasen Kafé

Jeg kom vel nærmere ett. Der fullførte jeg et maleri. Jeg regnet ut og jeg brukte ni timer og tretti minutter. Det resulterte i to tusen et hundre og førtifire kroner. Når jeg skriver dette på min gamle iPadd så funker ikke symbol raden, så får ikke trykket på tallene, må derfor skrives ved ord. Jeg ble så glad da jeg så de hadde glitterlim i matbutikken rett ved, slik at jeg kunne legge det på sjalet, som skal se ut som blod. Bare i spesielle lysforhold vil man se det glitre.

Strikke kafé

Mandager er det og strikke kafé, damer kommer med håndarbeid. Jeg tok frem hekletøyet mitt og heklet videre på pulsvarmere. For det er noe jeg tenker å selge. Jeg tenker nemlig kun å male tretti minutter av gangen og så gjøre litt annet i en såkalt pause. Så da heklet jeg litt med damene. Videre malte jeg enda litt til. 

Lunsj

Siden jeg glemte slæsj ikke rakk å lage lunsj å ta med, spiste jeg lunsj på kafeen. Inntekten går til misjonsarbeid i Kenya. Spiste sammen med lederen av strikke kafeen. Karbonade er sååå godt. Er nok min favoritt her. Vil du sjekke ut kafeen? LINK HER

Øvde spansk

Da jeg besøkte stevnet Himmel og Hav på Tromøya fredag, så møtte jeg en kamerat som har de siste årene studert i Kristiansand. Han er tilbake i Grenland og bodde rett ved kafeen, så han ville komme og hilse. Jeg hadde akkurat spist ferdig og tatt frem iPaddden min og den spanske boken War Room. Han hadde nylig vært i spania noen måneder for å ta studiene via nett der så han var ivrig etter å lære mer da jeg startet. Da slapp jeg å sitte alene snakkende med meg selv da jeg leste en setning av gangen. Metoden jeg gjør er å lese en setning av gangen, markere med en farge to ord i hver setning jeg ikke husker hva betyr, oversetter hele setning og de to ordene alene på google oversetter før jeg skriver ned hva det betyr på hver side av teksten. Rakk ikke mange setninger før klokken ble fire og det stengte. Men jeg gleder meg til å få øvd mer, håper jeg får gjort litt hver dag fremover. 

Innkjøp

Jeg hadde fått penger i dag, jeg kjøpte inn fra Asiamat ting jeg kan trenge til fremtidige smoothier og måltider. Jeg vil sykle til kafeen. Det er åtte kilometer dit. Og da vil jeg ta en proteinrik smoothie når jeg ankommer som frokost. Den skal bestå av alovera juice, kokosmelk, spirulina, fryst appelsin og ferskenbiter. Ser frem til det. Ellers kjøpte jeg kakao nips til lunsjen jeg pleier å lage, rød ris som er bedre en hvit ris mot blodsukkeret osv.

Bil Trøbbel

Som forventa. Det tok ikke lang tid fra eksen min påsto han hadde fikset bilen til lampen begynte å lyse igjen. Var vel ikke riktig fiks han gjorde. Jeg var heldigvis nære hjemmet. Hadde jo vært helt i Porsgrunn. Nå har jeg det meste av det jeg trenger. Så får jeg vel busse og sykle videre. For flere motorstopp ønsker jeg ikke midt i trafikken. Har flere tilbud om salg av moped. Den billigste er vel på 2000kr. Selger jeg maleriet jeg fullførte i dag så har jeg råd. Men håpet jo å kunne bruke bilen selvsagt og spare til noe annet. Jeg må jo frakte bilder jeg skal male på også. Og verkstedet har ferie til august. Glad jeg har ingrediensene jeg trenger for gode sykle-smoothier. Trening er bra! Foresten er det ikke tyggis på bilde, men sånn skitt jeg satt opp for å kunne plassere telefonen der uten at den sklir ned.


Middag

Kanskje ikke så lenge siden lunsj men middag skal man vel ha. Rød ris, blomkålmos og noe kjøtt jeg fikk av en venninne. Så Mot i Brøstet i bakgrunn. Darwin ble ivrig etter risen, jeg prøver derfor å temme han med å gi han via hånda eller munnen min. Videre kom han på bordet og jeg måtte passe på så han ikke hoppet rett i middags tallerkenen min. Han er så søt når han er så glad og fornøyd med alle leker og dingser han kan bite borti. For har er helt brett med leker på bordet ettersom han har hivd det ned fra taket av buret. 


Blogget

Jeg skrev dette innlegget først som notat på iPadden før jeg sendte det over til mobilen. Der limte jeg inn på Safari sin blogg.no og laster opp bilder. Litt innviklet, men jeg orker ikke å skrive alt via telefon. Og iPadden har ikke tilgang til å logge inn på Blogg.no. Jeg er alt for glad i tastatur og får mer oversikt. Darwin måtte selvsagt bite på tastene og syntes skjermen var veldig interessant. God selskap.



Syr puter

Jeg fikk gratis stoff på sy klubb jeg gikk på i våres. Om jeg ikke tok dette hadde de kastet det. Sy klubben på Gulset nærmiljøsenter mistet rommet, så måtte pakke ut alt. Dette ville jeg lage puter ut av. Ønsker å selge det på kafeen. Jeg vil lage puter helt til det er tomt for stoff. Ganske fornøyd at jeg klarer å lage en pute om dagen. Min andre pute på to dager.

Om jeg bytter ut trening på treningssenter med sykling til kafeen, så ønsker jeg samme rutine i morgen og 😄 Ønsket egentlig å synge på TikTok direktesending i kveld og men syntes det ble for sent. Fint med å få lagt meg tidlig! god natt. (22:12)

Posted on

Fra brudd til lykke

Nå er det sjeldent jeg har drevet med blogging. Det har skjedd litt livsendringer siste tiden og jeg fant på å blogge nå ved hjelp av iPadd og telefon fordi jeg ikke har datamaskin som fungerer. Sitter ute med dynejakke klokken 10/11 på kvelden etter å ha spist en skål makrell itomat med squash, spinat og majones som kveldsmat.

Jeg hadde kjæreste en kort tid

Jeg var jo så heldig å få min første kjæreste i mai i år. Nå er det Juli. Fortalte HER om det i et innlegg tidligere på bloggen åssen jeg møtte han. Men det følte gradevis feil å være sammen med han. Vi hadde planlagt en fremtid sammen som jeg så ble kortere og kortere. Så var det ingen fremtid der likevel. Siste dagen følte jeg uro. Jeg hadde lært, så jeg ante meg det var Gud som sa i fra dette var enden. Jeg hadde nok aller mest vært en tett oppfølging som nyfrelst. Jeg så han døpe seg, jeg var med å motivere han å kutte ut alkohol, nikotin og nå jobber han med å kutte sitt overbruk av koffein. Ikke minst introduserte jeg han for flere miljøer og vitnet han om et sunt kjæresteforhold som kristen og andre erfaringer jeg hadde hatt med den hellige ånd. Ikke minst var jeg med på overnattingsturer med motorsykkelklubben der vi var yngst, klart han følte seg mindre alene med en som meg på slike treff med de eldre. Vi sov i hvert vårt telt, for å sove sammen det var ikke aktuelt før ekteskapet, kunne jeg formidle han som var ukjent med dette som nyfrelst.

Det skulle komme noe annet. Det sa stopp!


Jeg var støttekontakt i fire år før jeg kjente på at det kom noe annet. Jeg lot det gå litt tid for å kjenne på det. Følte jeg ikke skulle ha faste avtaler sånn i uken, skulle jeg reise bort? Ble jo sykemeldt fra en annen jobb i 2019, så ikke helt frie uker hadde jeg likevel da jeg fortsatt jobbet som støttekontakt. Jeg visste ikke hva som lå foran meg, men at det kom noe annet snart kjente jeg sterkt på. Tanken på å slutte etterjaget meg høsten 2019. Februar 2020 måtte jeg uansett fornye kontrakten, så jeg måtte ta valget innen da. Jeg valgte å avslutte som støttekontakt den våren. Det sa stopp! Vi hadde kun bare få uker igjen med avtaler før jeg var fri. Siste dagen ble kebab hos en venn av oss 11.mars 2020. Vi kunne klart fortsette som venner, men jeg ville ikke være pliktet til å ha en avtale hver uke som vi pleide på torsdager. Dagen etter fikk ALLE støttekontakter melding fra Skien kommune kontoret at vi ikke kunne møte brukeren lengre. Hele norge hadde nemlig stengt ned. Norges første Lockdown 12.mars 2020 – CORONA PANDEMIEN. Ja dagen etter avslutningen vår var dagen hele norge stengte ned i Mars. Dette visste Gud! Hadde jeg virkelig hørt Guds Røst? Jeg er glad jeg avsluttet kontrakten, for videre fikk jeg sms hvor strengt det var da det åpnet litt opp igjen. Hvor brukeren måtte sitte bak i bilen, bilen måtte vaskes før og etter bruk med antibak, vi måtte gå med munnbind, bare være ute og gå med to meter avstand. Men videre midt i pandemien i august besøkte jeg mine nye TikTok venner for første gang i Gjøvik i 10 dager i strekk de første månedene og videre jobbet jeg hver måned en hel uke i strekk bak kamera for kanal10 i TV studio i Oslo høsten 2021 til våren 2022. Så reiste jeg bort? Ja! 

Samme følelse jeg fikk jeg over kjæresten min, det sa stopp! noe annet skulle komme. Var som om det hastet da jeg fikk uro. Og litt usikkert er det hva som venter meg, men har noen mistanker. Lite visste jeg hva som møtte meg så nært bruddet.

Jeg rakk nemlig å fortelle han denne støttekontakt historien til han dagen før bruddet. Nemlig fordi han var med å ta henne med ut på bruktbutikker, for det er noe vi ønsket å gjøre sammen som venner. Jeg kjente min fysiske tiltrekning til han var godt på vei borte. Jeg kjente jeg ikke skulle stryke han på armen eller holde han i hånden mer. Vi hadde lite følelser for hverandre fra før av. Vi trodde vi var typen som ikke forelsket oss og prøvde å akseptere det. Men skal vel ikke være slik? Det var kommet en uro, som om tiden var inne, jeg kunne bare ikke lufte det mens hun var med. Og jeg var alt for sliten etterpå, måtte bare hjem og sove. Han spurte nemlig om hvorfor jeg sluttet som støttekontakt og jeg fortalte. Jeg vedla denne historien på bilturen. Sammen den dagen dro vi for å besøke OasenKafe på Borgåsen.

Kafé «åpenbaringen»

En venn av han jobbet der, og jeg fikk god kontakt med henne via han. Jeg fikk en idee å male der og stille ut ting jeg selger. For lederen av stedet er moren til min brors ekskjæreste og flere av mine ungdoms venner. Jeg fikk jo mer kontakt med søsken til min brors eks da de var sammen. De kom allerede innom de første dagene jeg besøkte. For jeg fikk faktisk rask lov til å male og selge ting der. Jeg har siden syklet dit fordi bilen har hatt problemer. Dagen etter jeg slo opp, så syklet jeg dit tidlig og tok med meg en smoothie som frokost. Jeg blir kjent med fantastiske pensjonister som spiser middag der omtrent hver dag. Og hver dag er jeg motivert å sykle dit i all slags vær. Første dagene bare for å bli kjent, for bilen min var ikke i orden, så trengte hjelp av far til å ta med malesaker. Oppdaterer dere i et senere innlegg hvordan malingen går. 

Hva skal jeg med kjæreste nå? Hender jeg hadde brukt til å stryke armen til min tidligere kjæreste er nå tilbake til heklenålen, synåler, limstifter, saks og pensler. Jeg dro frem alt jeg hadde av prosjekter, så bordene ser ikke ut med så mye rot. Og bananesker som fyller den trange gangen. Bruktbutikken under kafeen kan ta imot mye ekstra kjøkken utstyr som jeg har, jeg bor jo i en møblert leilighet så har masse esker fra flyttingen fortsatt. Jeg har ikke tid til kjæreste akkurat nå, jeg skal male på Oasen kafé og selge produktene mine. Jeg kjenner en ny brann og glede på å få frem kreativiteten min igjen. Endelig. Dagene går til å være på kafeen og kvelden går til å forberede alle produkter og selvsagt selskap med fuglen min som nysgjerrig kommer ned for å se hva jeg holder på med. Har jeg sorg etter bruddet? Ikke i det hele tatt? Da var det nok rett å slå opp. Han er selv i lykke over å plukke sopp i skogen, så vi klarer oss ;D 

 

Se gjerne mine TikToks også.
Link HER.

Hva skjedde med Gulset nærmiljøsenter?

For det første er det sommerstengt i Juli. For det andre flyttet det nedbrente legesenteret inn, så mesteparten av nærmiljøsenteret måtte pakkes vekk, inkludert Syklubben. Jeg skal fortsatt ha malerutstilling der i september, men å fullføre bildene må jeg jo gjøre et annet sted og det jeg ønsket OasenKafe til. I tillegg til forventet jobb i august sa jeg derfor takk for meg som frivillig og heller satser på OasenKafe siden de er åpent i juli. Trening på Frisklivssentralen har også lite trening i juli. Så da er alle dager åpne.

Ferie?

Har ikke råd og bil ikke vært i stand til å reise vekk. Takk Gud for fuglen min som holder meg med selskap hjemme 😀

Posted on

Fått meg kjæreste

Dataen slår seg av etter kanskje 30 minutter? den tåler hvert fall ikke å streame stort film lengre. Jeg fikk den i julepresang i 2014 så den har nok blitt gammel og grå. Jeg reduserer bruket, blir ikke noe film redigering, film/serie streaming eller surfing. men en gang i blant bruker jeg den til å jobbe med eksempel betalinger av regninger. Som akkurat nå eksempel kom jeg meg inn med diverse data arbeid. Men tiden kunne ikke passet bedre, jeg har jo fått meg kjæreste. Hva skal jeg meg med mange timers streaming på Netflix da? Eller Discovery + der jeg likte å se Task Master eller andre programmer. Og lite blogging har det blitt. Men nå fristet det en sjelden fri morgen, å fortelle hvordan vi ble kjent. Ja sjeldent fri nå. Litt om det først: mandager har det blitt trening på treningssenter fra 12:00, tirsdag syklubb fra 10:00, onsdag turgruppe 11:00 eller svømming 14:00, torsdag syklubb fra 10:00 og fredag trening 11:30.

Trening? Ja via nav og lege fikk jeg tilbud om frisklivssentralen på fritidsparken, slipper dyrt abonnent til femhundrelappen i måneden. Frisklivsentralen er gratis og det er en kalender jeg kan følge.

Syklubb? Ja Gulset Nærmiljøsenter har syklubb som også er en norsk språkpraksiss for vokse skoleelever som går blant annet på skole for å lære norsk og har syklubben som en praksis. Vi er 2 norske frivillige som er tilgjengelige for at de skal få hjelp i norsk når vi først prater. samtidig som vi blir bedre på å sy.

Kjæreste? ja nå kommer det! Da jeg ville prøve turgruppen som Gulset Nærmiljøsenter     som arrangeres på onsdager, så møtte jeg denne karen. Han var nylig satt som frivillig turleder. Det startet med at jeg søkte blikket til de som skulle gå tur, rommet var fult med mennesker, men var vel ikke alle som skulle gå tur? Jeg fikk etterhvert vite hvem “bord” som skulle gå tur så jeg satte meg med dem.

“Hei, er det deg?”sier damen når jeg setter meg

“Hvor kjenner jeg deg fra?” Jeg pøver å huske henne.

“Holy Riders, han også er fra Holy Riders” og hun peker på han. Holy Riders er en kristen motorsykkel klubb.

“åjaa, kjenner du pappa da?” sier jeg nysgjerrig.

Jeg måtte vise bilde av pappa, for han var usikker. Så viste det seg han ikke hadde gått i Holy Riders så lenge. Jeg husker jeg hadde veggene oppe. Han så ut til å være på min alder, og jeg trodde jeg ventet på en annen en. Men underveis hørte jeg en tanke som sa “nå må jeg gi opp med å være så sta på den ventingen”

Vi gikk tur, vi var en del flere. Da vi kom frem til en gapahuk og tok lunsj, inviterte han til en ny fellestur på mandagen etter. Helt ut av det blå hadde begge visittkort med oss på turen, så vi ga hverandre det med telefon nummeret på.

Da vi kom tilbake ble vi sittende på senteret og prate mer, med Holy Riders damen som tredjemann på bordet. Det ble mer snakk om livet, og det kom ut av meg jeg er mye alene hjemme, jeg har jo ikke fortiden jobb, det kan være ensomt av og til. Men det jeg vel egentlig mente var at min PCOS sykdom gjør meg mye utbrent samtidig som jeg har mange hobbier. Jeg tørr ikke alltid å legge avtaler for jeg vet ikke hva jeg orker sosialt, samtidig som jeg vil bruke tid på hobbiene mine. Men når jeg først er hjemme har jeg kanskje ikke en gang energi til å gjøre alle prosjektene mine så ender opp med å se på filmer og serier. Virket som han tok dette alvorlig, at jeg var mye ensom, at han sa noe som “hvis du vil kunne vi tatt en kaffe en dag”

Jeg trodde han bare var hyggelig. Viste seg han kjente veldig til å være mye ensom, og at så ensom er jeg egentlig ikke. jeg trives også mye i eget selvskap.

Han begynte å snakke om utdannelse. Han ville ta høyere utdannelse for det hadde han ikke. Jeg kjente dette ikke var temaet for meg. først sa jeg noe som “man er ikke mer verdt av å ha en utdannelse!” For han la så mye vekt på hvor viktig det var for han å bare ha en eller annen utdannelse og oppfordret meg til å ta utdannelse som om det var viktig å bare ha det. Videre etter mer irriterende utdannelse snakk hvor han oppfordret meg å ta utdannelse så sa jeg:

“nei jeg vil bare være hjemmeværende kone og mor” 😖

“Ja men bli med på å ta den Kaffen da, så ser vi hva som skjer” 😉 kom det ut av han.

😬

Da skjønte jeg alvoret hans. Jeg himlet nok litt med øynene, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Like etterpå skulle jeg møte en kamerat, vi skulle ta kebab og se film hos han. Vi gikk fra Kiwi og tilbake til Gatekjøkkenet da det falt ut av munnen min “jeg tror jeg har blitt kjekket opp i dag jeg” jeg fortalte bare kort hva som hadde skjedd den dagen og siden har jeg ikke sett han kompisen min. Dette var 3.mai vi ble kjent. Og den 30.mai ble vi kjærester. Er vel på tide å ta en kebab igjen, fortelle kompisen min hva som videre skjedde etter dagen jeg ble kjekket opp? Dette var faktisk litt morsomt. Men når visste vi at vi ble kjærester?

Først så kom jeg jo hjem den dagen vi hadde vært på tur, og jeg tenkte at om han ber meg ut, kan jeg ikke si nei. Han hadde jo egentlig bedt meg ut da. jeg bare fikk mer en åpen mulighet. Han hadde sagt noe som “nå ligger ballen på deg, så du får ta kontakt” For vi hadde hverandres visittkort av alle ting. Senere den kvelden fikk jeg faktisk en melding. “jeg må på servise med sykkelen min, hadde helt glemt det så blir ikke tur på meg på mandag.” “det finnes mange andre dager å ta av da. det var koselig med en ny venn” svarte jeg. hva i huleste skulle jeg si liksom. Jeg begynte å få han på hjernen. Så skjedde det noe mer uventet.

Jeg var på syklubben neste dag og sydde en “vakker” pute. En helt ny verden for meg. Å sy. Jeg tok bilde av den, la på snapchat… Men så kjente jeg noe uventet, jeg ville sende bilde til han også. Jeg ville vise han hva jeg hadde laget. Hæ? Jeg har jo bare møtt han en gang? Hvorfor vil jeg dele det med han? Er han virkelig på bølgelengde med meg? Vil jeg virkelig dele ting fra hverdagen min med han? Ønsker jeg hans oppmerksomhet? Over en pute?

Men det var da jeg skjønte at det var noe der jeg måtte utforske. Jeg hadde jo ønsket å dele noe helt hverdagslig med han. Jeg måtte selvsagt ta imot tilbudet om å treffes… Så jeg sendte sms til han om at jeg var fri både lørdagen og søndagen som kom om han ville finne på noe. Ja han skulle bare gjøre noe motorsykkel trening lørdags morgen, så kunne vi finne på noe fra 16:00. Jeg kunne foresten komme og se på motorsykkel treningen mellom 10 og 15. Så jeg kom faktisk rett i lunsj tiden, før jeg dro til en venninne i nærheten. Og han kom dit før det ble GoKart. Jeg måtte selvsagt si til venninnene jeg så da at jeg ante ikke om det var en date… 😛

“hvorfor var vi ute her i dag?” endte jeg opp med å spørre da vi sto utenfor Cafeen for å ta farvel. Han svarte “da jeg kjørte fra treningen tenkte jeg ´er dette en date eller ikke´så kom jeg frem til at det er vel noe jeg finner ut av slutten av dagen”… vi kom frem til at det kunne være en date. Og vi avtalte å treffes igjen.Hvor jeg selvsagt fikk være med å sitte bakpå. Og jeg ble med på noen Holy Riders turer i senere tid. Det viste seg at han ble frelst på Holy Riders bare 2 måneder før vi ble kjent. Pappa er leder i Holy Riders. Og det er selvsagt Pappas drøm det å få datteren inn i klubben? Til mors og fars store glede.

Jeg ble også med til en pinsetur til Hallingskarvet som foregikk 26-28.mai. Vi var bare 4 stk i 30 åra, resten var vel over 50 åra 😛 Arrangert av Holy Riders og GKS kirken som har et sammarbeid. Han skulle egentlig døpe seg der, så jeg hadde lyst å kjøpe han en dåpsgave, nemlig en bibel jeg visste han ønsket seg. Det var så kaldt der oppe at vannet hadde fortsatt is, dåpen ble utsatt. Men jeg hadde fortsatt bibelen i planene som dåpsgave løpet av turen. Da vi hadde kjørt videre til Gjøvik den mandagen 29.mai for å treffe på mine venner der, så skrev jeg på kortet som skulle følge med bibelen som venninnen min hadde skaffet fra butikken hun jobbet i. Jeg tenkte høyt med henne, skal jeg gi et hint? Skal jeg dra det frem? Noe vi ikke tør å snakke om høyt? “klem fra din kjæreste Miriam” endte jeg kortet. For på turen fra Hallingskarvet til Gjøvik var det en dame som snakket til oss der vi hadde pause utenfor en kiwi. Hun kunne si noe som “ja nå må du passe godt på kjæresten din når du kjører da” “jeg sa til kjæresten din att…” vi bare smilte, vi hadde jo ikke blitt kjærester enda.

Han mottok bibelen, leste kortet, takket og ga meg en klem. Men han sa ikke noe om den siste setningen. Han sa senere at han ville se om jeg reagerte på at han ikke reagerte på den siste setningen 🤣  men tror egentlig da og at vi ikke turte å snakke om det.

Dagen etter dro vi til en venninne av meg i Gjøvik. Hun sa direkte “er dere sammen nå eller?” “vi er visst det” kom det ut av han. og han refererte til kortet.”Ja er vi det?” vi snakket litt om det og fant ut av vi var blitt det”

Dagen etter dro vi hjem. Vi var innom en ny venninne på veien. Mens vi pratet kom det ut av han “ja da er vi blitt offesielt kjærester” “GRATULERER” jubler venninnen min og klapper. “vil du vite åssen jeg fikk vite det?” spør han. Og så forteller han om dåpsdagsgaven og kortet hvor jeg skrev “klem fra din kjæreste Miriam” Ja ok, da har vi en artig historie på det. Og vi er heldigvis ikke alene om å bli kjærester uten å egentlig spørre direkte om det. xD Men vi blir jo avslørt for å være der før vi egentlig har snakket om det. Når i er sammen med 50 stk over 50år, så er det klart alle ser vi er som klegg på hverandre, holder rundt hverandre under møtet og de kaller oss turtelduer. Jeg som aldri har hatt kjæreste før klarer ikke dette. Å føle vi må holde tilbake fordi vi “dater” Noen år tilbake hadde jeg med en kompis til Oslo. Vi ble spurt om vi var kjærester, jeg sa “nei” og det ganske høyt. For jeg følte det ikke var rett. men jeg visste han likte meg så godt og ønsket oss å være kjærester. Jeg følte jeg såret han ved å si nei. Jeg ville ikke gjøre det igjen. Jeg ville ikke bli spurt foran han, vi kunne selvsagt bare si at vi dater. Men kunne vi ikke bare bli kjærester, det gjør det lettere for oss å være oss selv. Slippe å føle vi sjuler noe. For vi har endt opp med å være litt for sosiale med andre når vi treffes. Jeg begynte jo å besøke hans kirke også liksom, og vi fortsatte jo på gulset nærmiljøsenter sin turgruppe onsdager.

Da jeg kom hjem fikk jeg en slitsom kamp inni meg. Jeg ville gjøre det offentlig på facebook. Det var jo så tydelig den dagen “vi er offesielt kjærester” og jeg glemmer ikke venninnen min som klappet av glede. Samme dag hadde og et annet vennepar jubileum. Tenk å sette denne dagen som dagen vi ble kjærester. jeg prøvde å snakke med han om dette, å sette oss offesielt kjærester. Han ville nok vi skulle vente litt fordi han ville ikke navnet hans skulle komme ut og bilder av han var uvant ble offentlig gjort. Det var liekvel tydelig fra han at han ville forholdet våres skulle være kjent. Jeg misforsto litt om å vente, så jeg endte med å trykke del løpet av kvelden, så det ble offesielt på facebook.

206 likes og 82 gratulasjoner i kommentarfeltet. Og siden har vi fortsatte å møttes og hatt det ganske så alright 😉

Posted on

Gatekunstner

Jeg kan vel kalle meg offesielt gatekunstner og gatesanger nå? Jeg ble godt tatt imot av Gatekirken som er et tverrkirkelig arrangement som ønsker å formidle det gode budskap midt på torget i skien sentrum. Jeg får bidra med å male og tok med min karaoke mikrofon også som var lett å koble til spotify som hadde tekst på sangene så det var enkelt å synge med. Jeg kjente motivasjonen etter synge etter hvert og de syntes det var helt fint jeg bidro med dette. Endelig et sted jeg kan bruke gavene mine. Jeg har skjønt jeg ikke er personen som går rundt og snakker med fremmede om Jesus, men at jeg er skapt til å vise han gjennom kunsten og dele av mitt nærvær jeg har erfart mange erfarer fred. Det vil syntes på våre frukter at vi er annerledes. Det vil kanskje også høres gjennom sangen også. Vi ble veldig glade da flere ungdommer dukket opp for å hjelpe til med å spre evangeliet. Så da det kom ungdommer gående kunne våre ungdommer fortelle om tilbud som er for ungdommene rundt om i våre forskjellige kirker i grenland. Dette var både min og ungdommenes første gang på gatekirken. Han som holdt ut lengst av ungdommene kunne fortelle han trivdes og blir jo en trivelig opplevelse om de fortsatte. Jeg selv koste meg med å male, synge og bli bedre kjent med de som var der. Hyggelig å bli kjent med nye, spesielt hun som stekte vafler 😉

 

og dette, fortsetter jeg med glede annen hver lørdag fremover

Posted on

Min Kunst Utstilling AVTALT

Tenk endelig så vet jeg det. Kunst utstillingen MIN skal være i hele september 2023. Jeg sitter der nå, omringet av bilder fra nåværende kunst utstiller.

Hyggelige folk. De to damene som jobber her og som jeg snakket med virket som var på min alder. Mitt nærmiljø med bare 30 minutter gåavstand. De tittet litt på bildene mine via instagram taggen #mirimaleri og sa at de ønsket mest nøytrale bilder da, ikke religiøse. Jada, det er nettopp mitt ønske, å male mer fotografier, bilder JEG og min familie har rettigheter på. For tidligere, blant mange av de 100 jeg har malt så har jeg funnet noe på nett som jeg vet faller i smak for MITT kristne miljø, og det blir solgt med en gang. Men jeg vil selvsagt nå enda lengre. Og jeg vet jeg kan ikke være en nett-tyv? Jeg må ha rettigheter på bildene mine spesielt om jeg går opp i pris. Her noen bilder som passer å stille ut:

Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her noen bilder jeg har tatt og som jeg vuderer å male:

Spesielt kult om jeg legger til glitter =)

De syntes og jeg var en perfekt frivillig for Re:Disign(sy-) gruppen de har både mandager og tirsdager. Jeg vil selvsagt fortsette med disse bukse prosjektene mine. Og kjenner jo jeg trenger å komme meg UT og komme sammen med andre. Så da satt jeg det opp på tirsdag. Dette skal og være åpent for de som trenger språk trening, og jeg snakker jo norsk så en perfekt kreativ frivillig.

Og det neste jeg kan gledelig dele er at jeg kan komme hit når jeg trenger nett til å dele på youtube eller laste ned Twitch episoder jeg har filmet. FORDI Miniruteren min gir ikke nok nett til streamings. 100gb i måneden er ikke nok selv om det er “ubegrenset” det er nemlig kun 100gb for høy kvalitet internett. Jeg får kanskje bare spilt sims 2 timer i mnd på Twitch? Og for å spare nett bør jeg ha et bredbånd hvor jeg laster opp med skikkelig wifi så jeg ikke bruker opp de inkluderte 100gb, jeg som trodde denne høye hastigheten var ubegrensa. Men jeg tok feil. Har ikke innlagt Fiber i gata, så får bare nøye meg med en ny rutine. Sunt for hjemmet å begrense litt nettbruk 😉 Så da får jeg jo og vært sosial, og kommet meg ut på tur. For det tar 30 min å gå hit. Og jeg får handlet mat. Mye man kan slå sammen =) Kanskje laste opp på youtube hver tirsdag da? om jeg samtidig er på sy-klubb =)