Hver gang jeg har tenkt på dette, så har det jo knapt vært snø. Så nå kunne det ikke bli mer perfekt tid å ta den frem: Snowboardet til bror som har stått på låven, ubrukt i 24 år. Hvorfor har det ligget der i 24 år? Bror rørte det aldri igjen da han i 2000 brakk armen etter 2.forsøk. Var en liten krangel i stuen, noen mente han brakk armen første forsøk. Men sto ingenting om det i albumet jeg fant frem her.
Så da kunne vel jeg overta det da? Men etter 30 minutter på å bare reise meg, ga jeg opp i en alder av sånn 12 år? Det var helt umulig. Og så sliten man blir. Jeg var 10 i 2000, men regner med jeg ikke prøvde det så tidlig som rett etter at han brakk armen. Jeg var ung og dum. I dag vet jeg at jeg kan bedre. Jeg vet jeg ikke trenger å dra til en slalombakke for å bli latterliggjort av alle rundt, jeg kan gjøre det i egen gårdsplass. Så hadde endelig lært å ta bussen til foreldrene mine en morgen med sol og -19 grader den morgenen. Det tok meg 4 runder ned på åkeren før jeg ble for sliten. Kun en gang kom jeg ned bakken uten å falle. Jeg ble lett andpusten, så blir nok ikke lange økter hver gang. Hver uke fremover vil jeg nå øve på dette. For det kreves jo øvelse. Målet er vel nå først å lyktes med å ikke falle alle gangene jeg kjører ned og klare å reise meg igjen med bindingen på. Så kan jeg ta litt lengre bakke, en lengre bratt hage eksempel. Hos onkel og tante kanskje. Og øve på å svinge og bremse. Til nå bare kjørt ned i åkeren. God snø å falle i 
Og dere lurer kanskje, passet brors snowboards sko fra 2000? Ja utrolig nok. I dag har han sko størrelse på kanskje 46, jeg har 42. Det vil si at siden vekst fra år 2000 så passer ikke snowboard skoene til han lengre, mens mine ben derimot går nå perfekt nedi og tillegg har plass til flere lag varme sokker. Som om dette var ment to be.
TikTok Vlogg HER
Han er kasta ut 
Så var det over til en oppdatering da. Fikk jo trossalt close up med foreldrene mine da jeg varmet meg i stuen før og etter showet. «han er kasta ut av leiligheten» vel… da slipper vi å fortsette å grue oss til dette, heller få det overstått. Det tar vel ca 3 måneder, så må bror ut. Sier noe om hvor ille det har vært. Uten at han vil verken ha omsorgsbolig eller verge. Jeg tok imot papirer foreldrene mine skrev ut og noterte punkter bakpå, klar til møte med den nye fastlegen neste uke. Kjenner jeg gleder meg! Bedre dokumentasjon kan det vel ikke være på en kronisk utbrent lillesøster som nå søker uføretrygd. Foreldrene mine er over 70 og det blir ikke en enkel fremtid når jeg etter hvert står alene med en storebror som har slike utfordringer. Og bedre tidspukt kunne vi ikke få vite om dette, for mens han er ennå innlagt får han tid til å samle tankene rundt dette og ikke stikke av utenlands av panikk. Heller mye tid i samtale med psykiatere og mine foreldre.
Takk til dere som er med i forbønn for dette 🩷🩷
