Ettersom jeg vil bli sanger/artist, så er det bare å trene mer på stemmen. Sang pedagog koster jo masse. Har ikke noe musikalsk felleskap så da var det bare å jakte etter et kor. Og ettersom jeg ble invitert av en venninne som forsanger i en kirke i Porsgrunn som hadde kor (les om forsanger opplevelsen min HER), så ville jeg prøve ut dette koret. Jeg fikk applaus som velkomst og de la ikke sjul på at jeg var yngst. Vi hadde oppvarming akkurat som jeg hadde lengtet etter og øvde på sanger jeg ikke kunne. Men de var kjempe fine. Vi synger i hodeklang, noe jeg egentlig ikke liker, men det ble vakkert, så kan da ikke nøle dette. Fokuset mitt var annerledes nå enn før. Var ikke opptatt av hvordan jeg brukte stemmen, å få synge ut slik jeg elsker å synge ut, men at jeg i det hele tatt brukte stemmen i sang og trente den. Jeg fikk bare vært med i 1 time for skulle videre på kveldsmat hos noen jeg ikke hadde sett på et halvt år, ikke lett med slik dobbelt bokking. Og ble oppmuntret at selv om jeg var ny kan jeg gjerne bli med å opptre kommende fremføring den 6.11. Kan man ikke sangen er det bare å mime. Vel får vi ha arkene foran oss så blir jeg da lett med. Hun ved siden av meg trodde jeg kunne noter, jeg traff vel tonene litt for bra på bare første øvelse? Men det var veldig fint å komme sammen med noen. Hadde jeg funnet flere kor på forskjellige dager tror jeg at jeg hadde egentlig vært kjempe lur, for da får jeg skikkelig trening på stemmen.
Har erfaring av å bli hes dagen etter jeg har vært veldig aktiv med stemmen, så betyr jo jeg trenger mer jobb med stemmen. Å bli hes kan være tegn til at stemmen får sjokk? At den ikke var trent opp til et sånt bruk? Og skal jeg synge mer må jeg ta oftere øvelser. Nå er jeg i gang. Gleder meg til fortsettelsen. Kanskje jeg til og med kan ha solo en gang i dette koret. Hadde vært kjempe stas.
Jeg tok nemlig valget å selge gitaren min. Jeg hører en stemme som sier “det er ikke min oppgave å spille” hver gang jeg spiller gitaren. Så da solgte jeg gitaren hvor det blir enklere å fokusere på KUN sangen min. Her har jeg sjansen, og det var bare dagen etter jeg solgte gitaren at jeg havnet i dette koret. Kunne kanskje vært et vakrere vendepunkt i musikken. Les mer om salget av gitaren HER
Vil du se annet nytt og spennende fra meg? Her får du noen linker:
Dette er litt sånn deilig egentlig å få ut skriftlig. Det er sårt og godt på samme tid. Jeg fikk min første gitar i bursdagsgave i 2013. Jeg lærte fingerspill av mor som hjalp meg å lære akkorder på en gøy måte. Med fingerspill ville det tidlig hørtes fint ut og man kunne lett høre hvor fingeren ikke trykte hardt nok i akkorden. Mor og far hadde nemlig gitarer hengende på veggen hjemme, hver sin, men jeg fikk ikke ta med og låne når jeg flyttet, så fint de kjøpte en ny en til meg. Jeg hadde også bare få måneder tidligere før jeg lærte å spille -skrevet en av mine første sanger, og da jeg lærte D, G og Em fant jeg ut at disse akkordene passet perfekt til sangen jeg hadde laget. Jeg ble hektet på å spille og synge den siden. Flere sanger skrev jeg etter hvert som jeg lærte akkorder. Jeg lærte meg lovsanger så jeg kunne bidra med å lede lovsang i felleskap og etter hvert tok jeg og sjansen å kjøpe en El-gitar av en kamerat for 2000kr for jeg ville lære meg å spille det også. Jeg anser jo meg selv som en mer pop-rock person, så noen av sangene mine hadde kanskje passet best til el-gitar.
Men var som om jeg kjente noe ikke stemte. Mer og mer, de siste årene nå, kom det noe som virkelig plaget meg. (fortsettelse følger under bildene)
Jeg har siste tiden hørt en rolig stemme mens jeg spiller. Jeg vil kanskje lære en sang på gitar eller øve lovsanger. Så kommer det en kamp mens jeg spiller. Og jeg vet at det går i 50/50 når jeg skal spille og synge samtidig. Jeg vet jeg ønsker aller mest å synge, 100%. For å spille akkorder samtidig kan distrahere konsentrasjonen min å gi alt i selve sangen.
Jeg hører en stemme mens jeg spiller, en stemme som sier:
-“det er ikke min oppgave å spille” og jeg holder på å gråte.
Jeg faller fort i en liten depresjon og mister motivasjonen helt. Denne følelsen blir sterkere og sterkere hver gang.
-“DET ER IKKE MIN OPPGAVE Å SPILLE GITAR!”
Jeg trakk meg fra en bibelgruppe også av denne årsaken. En ny oppstarta bibelgruppe som ville utfordre meg til å lede lovsang, vi var bare 4 stk. Og jeg ville bli utfordret, jeg ville så gjerne lede med min kraftfulle stemme. Men å spille til selv startet en åndskamp i meg, jeg mister totalt fokuset og holder på å gråte, selv under ledelsen av lovsangen på bibelgruppen. Jeg som kristen tror egentlig det er Gud som prøver å fortelle meg noe. Jeg vil prøve i tro å legge dette bokstaveligtalt vekk. Ved å selge gitarene. I håp om at jeg blir velsignet av å gå i en slik tro, en tro som er vanskelig å ta steg i som musikalsk. Blir herretter lettere å si nei til å bidra med å spille og synge på eventer om jeg ikke har gitar, selv om det er vanskelig å fremføre sangene mine uten en egen gitar. Derfor det er så trit. Det er nesten som å gi fra meg sangene mine, når jeg ikke kan spille til dem lengre. Men heldigvis kan jeg vel låne andres gitarer. Også foreldrene mine sine.
Jeg vet at det er noe som heter: Øvelse gjør mester. Men så finnes det også en følelse av demotivasjon over det når jeg bommer akkorder. Under sangen derimot blir jeg nesten mer motivert når jeg bommer, jeg har lettere der for å IKKE GI MEG i sang.
Jeg vil gå i tro, og jeg trenger penger til å betale regninger som gjenstår i den gamle leiligehten. Jeg kunne tatt 2500kr for kasse gitar inkludert gitarsekk og stativ? Og 1000kr for el-gitar? siden jeg betalte kun 2000kr flere år siden. Eller mer?
Selger jeg gitarene mine får jeg en gitarist tilbake av Gud?
I alle år har jeg drømt om at min kjære fremtidige mann kan spille gitar. For jeg har forkjærlighet for gitar…. Når jeg hører andre spille så begynner jeg faktisk automatisk å synge bønner. Jeg vil veldig gjerne bruke min profetiske gave i sang til noen som spiller gitar. Og i kirken sist søndag var det en i cafeen som så på meg og sa:
-“Jeg ser du har en gave i sang! Ta vare på den! Du skal bruke sangen din!”
Så forteller jeg om forholdet jeg har til sang og gitar spilling. Fortalte jeg kjente kamp i å spille gitar
– “Jeg så deg ikke spille gitar, du skal nok bare synge” kunne hun bekreftet.
Og vi to hadde aldri pratet sammen før. Ja, hun kjente meg ikke. Det var en fin og rørende bekreftelse. Så det gjenstår å se. Om Gud sender meg den gitaristen jeg ønsker meg. Så jeg slipper å spille selv. Og får jeg meg en gitarist som ektemann i fremtiden så har vel han nok av gitarer. Det vil nok ikke gjøre meg noe å selge gitarene jeg selv eier. Jeg ønsker bare å gå i tro nå. Så jeg ikke faller i depresjon igjen over å spille når jeg aller mest vil bare utrykke meg gjennom musikken. Tror jeg vil føle en lettelse når jeg selger gitaren, så ikke den ligger der og roper på meg for så likevel føle meg trist over motstanden. For når jeg først tar den opp, så får jeg for meg det ikke er JEG som skal spille. Jeg mangler mannen bak gitaren. Håper den tiden kommer veldig snart.
7.oktober klokken 22:00
Jeg fortalte hvorfor jeg ville selge gitaren, så får jeg til respons:
Hun går i kirken min. Ja hun satt faktisk og hørte på da damen sa hun for seg at jeg skulle synge.
Selvsagt vil jeg selge gitaren min til en jeg kjenner. Da kan jeg jo komme på besøk og spille om jeg måtte ønske. Hun ba meg straks fortelle foreldrene mine, noe jeg ikke hadde gjort. Å fortelle valget jeg ønsket å ta, nettopp fordi hun ikke ville jeg skulle gjøre samme tabbe hun selv gjorde. Hun fortalte hun solgte selv sin gitar hun fikk av moren sin flere år siden, moren ble så trist av det, så hun angret sterkt på dette. Nå ønsket hun seg en ny gitar, som kunne stå klar når hun fikk gjester. Fin tanke. Så hun vil overta den allerede til søndag. I morgen kan jeg fikse til å selge den andre el-gitaren om det og lar seg gjøres. Fint å få solgt den nå med så høy strøm reging. Det redder hele regningen. Da filmen “miracles from heaven” gikk mot slutten fortalte jeg foreldrene mine. Og det underlige var at mor husket ikke en gang hun hadde gitt meg gitaren i bursdagssgave. Så da hadde de ingenting imot dette. De syntes nok jeg heller var lur. Og jeg føler det er en troshandling. Å være lydig til Gud, fordi det er ikke min oppgave å spille. Så jeg kjenner en glede og en frihet over valget.
10.oktober
Vil du se annet nytt og spennende fra meg? Her får du noen linker:
