Planen i går når jeg kom hjem fra svømmingen håpet jeg så inderlig skulle være å pakke inn det som var klart til salgs. Stuebordet er fullt av alle heklesakene mine. Tenkte det til og med kunne motivere meg å vise dere når det var pakket inn. Det fikk jeg nemlig ikke gjort sist jeg besøkte utstillingen. Jeg innså det egentlig ikke var plass til å stille det ut der uansett, får heller ta det dit om noen bestilte, tenkte jeg. Og er jo invitert på julemarkedet, det kan være klart til det. Men hvordan kan jeg pakke inn et par pulsvarmere om jeg ikke har en test pulsvarmer tilgjengelig som har samme størrelse? De må jo vite om de passer før de kjøper. For har to par av det tidligere syltynne garnet jeg pleide før å hekle med, men tok jo en evighet, så begynte med tykkere garn. Har tester et eller annet sted med tynt garn jeg har ryddet bort sikkert i en banan eske jeg ikke finner igjen. Så gidder da ikke lage nye. Og så endrer de jo stadig størrelse selv om jeg hekler med samme antall masker på de med tykkere garn så blir sprø. Skal jeg gi opp? Eller kanskje det var en god idee å bruke utstillingen til å pakke inn likevel selv om jeg dropper å legge det frem? For jeg får jo ikke gjort noe hjemme. Så i morgen er kanskje dagen å få gjort det når jeg tenker til utstillingen igjen. Da blir stuebordet forhåpentlig ryddet. Barbiekjoler er gøy å lage, da bruker jeg restegarn og ingen trenger å teste før et kjøp. Og burde jeg heller bare lage klær til meg selv siden så mye blir ødelagt i vaskemaskinen at jeg trenger nytt og ikke har råd å kjøpe all verdens?
Etter svømming satt jeg meg nemlig heller ned med 2 stk reste pizza stykker (fra da jeg tirsdag kveld var med en kompis) og et glass sukkerfri gele. Jeg så Den lille havfruen i 2D etter å ha sett Real Life Action på mandag kveld. Jeg tror jeg har sett den i 2D sånn 1 eller 2 ganger som barn, husket ingenting og nå veldig artig å se begge nært hverandre på Disney+ som jeg låner. Hvorfor jeg forteller det er at jeg er likevel litt produktiv, det er da jeg sitter og hekler på noe spennende(bilde) og jeg og fuglen er i god selskap. Jeg tok pause sånn midt i filmen da jeg innså solen var på vei ned:
Gledelig tok jeg fuglen min Darwin ut på en tralletur i nabolaget. Så fort vi begynte snudde jeg den andre veien da jeg så en familie kom gående på gangveien med en hund. Hvordan ville Darwin takle hunden? Den veien jeg gikk, så stoppet jeg litt opp da jeg så huseieren og fler jobbet med sin nye veranda. Og vips så var en 7år gammel gutt ved siden av meg på sykkelen. «Jeg kom syklende for å se hva det var» sa han. Han var en del av den familien som jeg snudde for å unngå. Men jeg tar jo gjerne imot oppmerksomhet fra barna. «Hva heter han?» «hvor gammel er han?» Vi gikk litt videre sammen, så gikk jeg til side for å rette på en ting i buret og lillesøsteren også kom for å se. Huset vi sto utenfor ble tydeligvis også nysgjerrig, for i det vi begynte å gå igjen, så kom det en 10-åring jente ut stirrende etter oss. Jeg burde kanskje spurt om hun ville hilse for hun gikk inn igjen. Dette er koselig! Føler meg jo litt som isbilen når ungene kommer løpende. Jeg vil gjerne bli kjent med naboene på denne måten. Da familien kom hjem til sitt eget hus, så gikk jeg alene videre. Jeg og Darwin satte oss på en liten lekeplass hvor jeg leste to sider i Bibelen og han fikk fredelig titte rundt (bilde)
Men tilbake til saken. Fortsetter det slik? Er det best å jobbe utendørs? Pakker jeg best inn varene på utstillingen min? Og er det dette, jag etter salg, som jeg virkelig har lyst til? Innen Januar så bør jeg liksom ha fremgang i å klare meg selv? Begynt å tjene mer egne penger? Innen nav timen? Innen nevropsykolog timen? Som jeg er på venteliste til og ikke aner når blir.
Kan ikke dette halvåret handle om noe annet? Noen ganger så føles det jo ikke så viktig. Og jeg ber, kjære Gud gjør så kjærlighetslivet blir viktigere i høst! Gjør så kjærlighetslivet mitt kan hjelpe meg å ha nok til å bli forsørget. Å tjene ting sammen. Er jo helt naturlig å føle det er hensiktsløst alene når jeg vet man er skapt til å leve i et team.
De på Zoom møte fra Kingdom Trust Norge minte meg på at penger må ikke ha for høyt fokus når jeg deler for da forsvinner fort hjertet og budskapet bak. Da måtte jeg fortelle at penger har betydd alt for lite for meg, derfor jeg ikke har tjent noe så langt. Akkurat dette fikk meg mer til å tenke: det er kanskje begrensa hvor mye jeg klarer å strekke meg og jage etter penger om jeg ikke er skapt til å strekke meg etter det? Hva om jeg var mer skapt til å være familiemor og kone? Skal jeg trappe ned arbeidet litt? Droppe å selge heklesakene eksempel? Blir det bare kaos der uansett fordi det ikke var meningen å satse der? Hva skjer om jeg gir bort mer gratis isteden for å selge det?
«Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» – Apostlenes gjerninger 20:35.
Youtube og maling kan jeg gå for. Tror jeg skal trappe ned hekle surret.
