Det var som om det var en åpenbaring.

Jeg tenkte lørdag 3.august at jeg kanskje skulle droppe kirken dagen etter, hadde sagt ja til å synge. Men kommer på at noen har profetert over meg mens jeg sto og sang tidligere at jeg kommer til å bli mer fri når jeg synger og jeg skal oppleve helbredelse når jeg synger. Når man føler seg langt nede, så er vel ingenting bedre enn å komme innfor Guds nærvær. Å gjøre nådegaven jeg elsker aller høyest, som sangen er, så vil Gud glede seg over det og tror han vil også lønne meg for det. Nådegaven er jo noe som oppbygger en selv samtidig som det oppbygger andre rundt. Og nådegaven er også ment som oppbyggelse av menigheten, så når nådegaven får blitt gjort i menigheten, vil det være enda sterkere velsignelse.

Jeg kjente lunta var litt kort da vi skulle ta lydsjekk mens vi øvde på en helt ny sang. Hver gang vi skal lede lovsang blir vi presentert en eller to helt nye sanger bare 1 time før møtet starter. Og tekstene får vi bare kvelden før så ikke mye tid å øve hjemme. Vi tok runden for å signalisere til lydmannen om de andre skulle høyere eller lavere i våre inears, altså våre headphones. Øretelefoner. Så da når noen ber meg synge for å stille inn sine inears… så synger jeg jo ikke den egentlige stemmen jeg har om jeg ikke kan sangen så godt. “Vi har ikke så god tid Miriam” sier en av dem når det er min tur å få stilt de andre i mine ører. “Ja men kan vi ikke synge en sang vi kan bedre?” Men likevel kjenner man raskt en mestringsfølelse igjen, når man endelig føler man kan refrenget, man får endelig gitt alt og det låter bra fra alle. Da blir det veldig gøy igjen og det er jo ganske kult å få en bekreftelse hvor fort man kan lære en sang for så fremføre det for en folkefylt sal etterpå. Bare folk med godt gehør får vel til dette 😛

Det er klart lunten min hadde en forklaring. Jeg hadde sikkert og en påbegynt PMS, men etter talen kom min medsanger med et kort vitnesbyrd, jeg kjente meg igjen og ville så veldig gjerne være like frimodig og foreslå en sang som hadde med temaet å gjøre. Vi kom opp for å avslutte møtet med mer lovsang, og det var som om hjertet mitt begynte å dunke, “skal jeg foreslå sangen? Skal jeg ta ordet og fortelle hele menigheten hva sangen har betydd for meg?” Det ble en slags kamp inni meg. For samtidig som jeg ble berørt av det hun sa, så kjente jeg at tårene kunne komme når som helst. Da var det som om jeg fikk et valg “Enten tar jeg ordet og deler det med hele kirken og foreslår sangen, eller så går jeg ned, kneler og slipper ut tårene.” Det ble for ille, sto der og skjønte jeg ikke hadde noe valg. Forsiktig la jeg mikrofonen og inears på plass, tok telefonen min med meg i den nye hjemmelagde lommen og gikk forsiktig ned fra scenen. Det er noe vi har fullt lov til, spesielt når vi er så mange. Jeg gikk akkurat dit jeg så for meg, den ledige plassen fremme på høyre side. For folk var oppfordret av taleren å komme frem for forbønn, det sto derfor allerede noen fremme på venstre side. Jeg følte kanskje ikke direkte behov for forbønn, men jeg kjente behov for å la noe få sprekke, noe jeg kanskje hadde holdt inne uten å vite om det.

Slo hull på Teppet

Jeg hulket. Jeg gråt skikkelig. Jeg så for meg flere ting. “ÅÅå jeg er så sliten, dette kommer av at jeg er så mentalt sliten, det har vært for mye påkjennelser i det siste. Jeg gråter fordi jeg er så lei av dette dramaet, kan det ikke snart ta slutt? For det gjør meg så elendig sliten. Dette tar jo aldri slutt”

og det andre var “det er jo som om Gud satte hull på Teppet! teppet jeg har skuffet masse dritt under og så har jeg ikke visst hva som var satt under teppet. Og nå gråter jeg ut alt som har vært under det teppet.” Jeg aner rett og slett ikke når jeg later som jeg er sterk og holder tilbake tårene, eller når jeg faktisk er sterk og ikke trenger å gråte. Dette kan være tegn på at jeg har trengt å gråte. At livet som “Gled deg i Herren, igjen vil jeg si: Gled dere” har vært “Jeg later som jeg er glad” fremfor ekte glede. Det er jo ikke alltid man vet når man skuffer noe under teppet, og man vet ikke hva som er under der. Åpenbaringen ble derfor at KOM DEG TIL KIRKEN SÅ GUD KAN SETTE HULL PÅ TEPPET! I kirken blir man virkelig berørt. Når man kommer i Guds nærvær, når hele salen påkaller Guds ånd, da er det vanskelig å motstå å bli berørt. Jeg Så for meg Gud med en skarp kniv som skar opp teppet så alt vondt jeg hadde bært på og skuffet vekk bare fosset ut.

Trøsten jeg sjeldent fikk

Jeg vokste opp med foreldre som vokste opp med foreldre som ikke var vant til å håndtere trøst og fysisk nærhet. Som vil si at  mine foreldre ikke har visst helt hvordan de skal håndtere min gråt, min sorg, og mitt behov for fysisk nærhet. Det som da er fint med kirken som skal fungere som en familie. Jeg har fryktet jeg og kan bli en forelder som ikke vet å trøste mine barn i fremtiden, men hva om menigheten kan lære meg. Så etter at jeg følte meg ferdig å gråte, kom først talerens kone og spurte om hun kunne be for meg. Da hun var ferdig oppdaget jeg ei annen som hadde sittet rett bak meg og holdt hendene som om hun og lenge hadde sittet og bedt med. Da talerens kone hadde gått kom hun bak frem og holdt godt rundt meg og de begge hadde ord og bønner å dele. De sa mange oppmuntrende ord til meg.

“Jeg ser du skal male ut sorgen din. Gud elsker når du bruker gavene han har gitt deg, så fortsett med det.”

“Gud skal legge en fredskappe over deg”

Så da jeg forlot salen tenkte jeg mens jeg tørket sminken som var ødelagt av tårene: “nå slapp nok noe tak jeg ikke vet hva er! Jeg er sikker på at ting under dette teppet er fjernet. At jeg skal få være friere.”

Og jeg ble også ganske sikkert at da når jeg for hver gang kommer til kirken, så gir jeg Gud muligheten til å slå hull på dette teppet av alt jeg gjemmer for å “være glad” Men Gud ser hva som ligger der. Gud vet når jeg prøver å være sterk, når jeg legger sjul på mine følelser. Han vil ta hver enkelt lille gjenstand og fornye meg. Så anbefalende: kom deg også til kirken.