Nå er det en liten stund siden jeg har blogget jevnlig og delt innlegg for den serien HER jeg kaller “hvordan det går med…” Jeg tok å satt flere innlegg privat, og for noen er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne hvorfor.
Hvordan det går med Uføretrygd søknaden
Fastlegen ringte i går(2.aug) og hun stilte noen spørsmål til Legeærklæringen, “endelig,” tenkte jeg, hun har antageligvis hatt mye å gjøre før en ferie hun nylig har hatt, så skal hun visst på ferie igjen og så får jeg ny fastlege i september. Legeærklæringen skal rett til Nav og så skal NAV skrive en arbeidsvurdering. Da får jeg endelig søkt uføretrygd. “Jeg håper du får dette igjennom” sier legen min på telefonen, hun snakker dansk så det var lite jeg egentlig forsto. Men følte jeg fikk svare på det lille jeg skjønte. Så kom noe litt uventet, DPS aka Psykiatrien hadde faktisk satt en diagnose på meg selv om jeg ikke slo ut på Bipoal og PTSD:
“Du har fått diagnosen Overarbeidet”
What? er det satt som en diagnose? Kjente jeg ble litt takknemlig, jeg har nemlig vært redd for at ingen ny diagnose kan gi avslag på uføretrygd. Men nå føles det mer håp ved å ha fått noe på «papiret». Og Overarbeidet høres ut som noe som påvirker kroppen såpass til å ikke kunne ta noe konkret videre behandling eller medisiner. Akkurat hva jeg tror er tilfellet mitt: å være utbrent.
“Hvordan reagerer du mot stress når du har vært i jobb tidligere?” trengte legen svar på.
“Det har nok ikke handlet om stress, men at jeg ikke klarer press. Det er som om jeg har ekstremt liten Selvdisiplin tank.” “aaaaah” jeg hører hun skriver. “Hvis jeg presser meg mye over tid, eksempel ut til et hvis klokkeslett hver dag, så vil kroppen etterhvert si stopp fordi jeg har lite selvdisiplin igjen og fortsetter jeg å presse da så begynner jeg å grine. Kan derfra hylgrine i over en time i strekk og alt føles å rase sammen. Det er det nærmeste jeg kommer selvmordstanker, uten å få det. Jeg har nemlig klart å håndtere tankene mine, men kroppen sier fortsatt stopp.”
det er jo nemlig også såpass ofte jeg blir såkalt NEDSTEMT av dårlige nyheter innenfor familie i tillegg til PCOS symptomer jeg har hatt siden 2010. Å bli nedstemt gang på gang gjør meg fort sengeliggende med behov for lengre power naps på dagtid. Og jeg ser at det kommer ikke til å bli enklere..? Hun forsto det. Man har flere ganger tenkt “det kan ikke bli verre nå” og så har det blitt det… det har blitt verre. Og nå ser man at det er mulig, det er mulig det blir verre. Men det er selvsagt rom for å håpe at det blir bedre. For det er mulig det blir bedre også.
Likevel har jeg de siste 5 dagene hvor det ENDELIG ble ordentlig stabilt sol og 20 grader klart å ta meg en tur rundt Hjellevannet mens jeg leser bok. Minst en times tur. Jeg ville fullføre en engelsk bok (jeg har hatt liggende over lang tid uten å fullføre) før jeg begynte på en ny som mor kjøpte til meg på et stevne hun nylig var. Får mosjon, får litt farge, får lest, får koble ut og en liten handletur som pause på veien. En av dagene var det en begeistret asiatisk dame som stoppet meg og sa «åååå så fint å se noen unge leser bok! Ser jo aldri det lengre. Alle er på telefonen. Hva leser du?» så sto vi og pratet i sikker over 15 minutter. Kjempe hyggelig. Og flere kommenterer at jeg multitasker. Jupp. Og rundt et vann er det jo ikke mange veier å krysse heller.
Men på dag 6 kom en nyhet, noe mor mente var en god nyhet, men for meg ble jeg liggende i sengen isteden for gåturen jeg egentlig ønsket meg. Og det som skulle bli en såkalt god nyhet, gikk ikke som det var avtalt, så da ble det en dårlig nyhet.. akkurat det jeg skrev her… det kunne faktisk bli verre. Det har jo bare blitt verre. Og disse oppdateringene kom underveis mens jeg skrev her.
så jeg var da sengeliggende med fuglene på soverommet i flere timer og mer enn noen gang er Darwin tam og flyr ned til meg i sengen og trasker rundt
Hvordan det går med fuglene mine
Så over til noe annet mer positivt. Og det er at litt takket være at jeg ikke hadde ferie planer i sommer, så har jeg hatt mer enn nok tid til fuglene mine som inkluderer tid til Instagram hvor jeg deler filmer av fuglene mine…. 2 ganger har jeg fått 1000 nye følgere innen 12 dager. Men nå…. så har jeg fått minst 500 nye følgere hver dag i 4 dager. Kan jeg tjene på dette når jeg har 10’000? Ikke langt unna. Og det interessante er at dette er ganske likt TikTok tiden min i 2020. Da delte jeg 4-5 videoer hver dag, så jeg fikk 10’000 følgere på 100 dager. Nå deler jeg og 4-5 videoer hver dag og jeg går lengre enn Norge! Kommentarfeltet er fulle av engelske, kinesiske, spanske, arabiske -tekster og andre språk. Glad for at det finnes en knapp under kommentarene det står “se oversettelse” og Glad fuglene mine er uten språk vi forstår, for dette er tydeligvis noe som faller i smak i mange land.
7 videoer er over 100’000 visinger
2 videoer er over 400’000 visninger
Se videoen med over 500’000 visninger HER og se kommentarfelt for alle språk 😁
Planen er at jeg med tiden kan lage YouTube filmer også som er relevante for dem å se… da vil jeg nok vokse med følgere der også om jeg deler YouTube link på Instagram. Holder bare på å dele gamle prosjekter fra 2022 først 😝
Darwin har dessuten blitt mer tam etter jeg fikk Jackeline. Er som om han sier “takk for at du ga meg Jackeline og at du behandler henne så bra” Jeg har visst klart å trene han opp til å blant annet komme opp til munnen min og forskyne seg med nøttbiter. Han får kun 1 nøtt om dagen (nøtt inneholder jo fett). Og en gang jeg fikk han med på do og satte han på pinnen sin som er på speilet, så fløy han bort til hodet mitt (bilde)
Det var godt å føle seg litt motivert til å skrive blogg igjen 😊 og overaskende nok følte jeg noe slapp tak, noen følelser og tanker slapp tak. Når man har følt man ikke har landet helt med det som har vært i det siste. Så da er det bare for meg å anbefale til dere også: få ut følelsene et sted. Ser og “Emily inn Paris” på Netflix i bakgrunnen med Power Naps for tur
