«Hvordan går det ellers?» spurte kameraten min på vei til Gulset Grill
jeg trakk pusten for å finne de rette ordene.
«jeg kan ikke late som alt er bra nå» og fortalte videre om bror som er meldt savnet. Det som jeg skrev om HER. Han visste om min brors problemer, men ikke hvordan det har blitt nå.
«Det høres ut som du trenger en klem,» sa han. Jeg traff han på bussen i går. Vi avtalte å treffes den kvelden etter Oase Kafeen fordi han kunne ikke noen av de andre dagene før forloveden skulle dra tilbake til USA tirsdag. Vi så Jurassic park/World -maraton og hadde 3 igjen. Hu hadde nemlig sett nummer to av Jurassic World ellers hadde hu ikke sett NOEN av filmene, de var så skumle da hu var liten. Siden bilen min hadde vært på verksted, fikk en diagnose og varsel lampen ble slettet, så hadde jeg vel noen kilometer igjen før varsel lampen ville komme igjen. Klarte jeg å kjøre til verkstedet uten motorstopp, så klarer jeg vel å kjøre til Herkules for å hente han etter jobben hans, til Gulset grill og så til han. Så ser vi da om vi skal reparere bilen, eller kaste den. (Vi så mener jeg meg og far) Jeg og kameraten min nådde Gulset Grill og bestilte en Viking pizza også kalt kebab pizza.
«Trenger jeg en klem?» tenkte jeg. Det jeg hadde lyst å snakke om her i dag.
Jeg husker jeg gråt mye i mars og april, jeg kjente meg helt tom. Skulle jeg virkelig være nærmeste pårørende, ta avgjørelser for min egen bror og være eneste han ønsker besøk av på psyk? Sist jeg så han var på et slikt besøk i slutten av mars, ikke lenge før bursdagen min 🥺
Han var innlagt på åpen avdeling fordi han gikk med på innleggelse. Men han var så smart, han nektet medisiner og hjelp, de kunne ikke gjøre noe. Så han slapp ut bare etter 3-5 dager. Jeg skrev i boken min at jeg virkelig trengte noen å holde rundt meg. Jeg fikk aldri klem, ikke en slik trøstende klem jeg følte fylte meg. Mange kan klemme meg, men jeg føler ikke det hjelper. Og hvorfor kunne jeg ikke ha en kjæreste? Aldri hadde jeg hatt kjæreste. Så skjer der jo det underlige. Bare få dager etter jeg konkret ba og gråt til Jesus i boken min å bli holdt rundt, så møtte jeg han i begynnelsen av mai, han jeg ble videre kjæreste med. Han jeg kjente en fysisk tiltrekning til. Han som ville trøste og holde rundt meg. Og han selv hadde hatt mange år uten fysisk kontakt selv. Fysisk berøring.
Etter en måned som kjærester, så sa det stopp. Blant de siste tre dagene jeg så han i begynnelsen av juli, så kjente jeg at den fysiske tiltrekningen var fullstendig borte. Behovet for fysisk berøring var også borte. Var det Gud som gjorde det for å virkelig hjelpe meg å stoppe fordi det ikke var rett?
Siden har jeg ikke kjent behov for å bli holdt rundt (enda) Fikk jeg fylt kjærlighetstanken min for fysisk berøring? Med så lite i oppveksten, så kan det være uvant og kleint og ubehagelig å få klemmer. Det er trist å ha blitt en slik person. En som har blitt kresen på klemmer når kroppen har vært ganske tom. Men det gjør godt å vite at siden da, siden begynnelsen av juli, har jeg ikke kjent behov for å trenge en klem. Jeg har ikke grått og ønsket å bli holdt rundt. Gud hjalp meg å fylle den fysiske berørings-tanken fra tom til full i sommer?
Ellers drømmer jeg av og til jeg får klemmer. Og våkner med følelsen av sterk kjærlighet. En måte Gud viser omsorg i drømmen. Jeg ser jo for meg kroppen kan skrike hvert øyeblikk, det er helt naturlig i denne stund, men da kameraten min viste sin omsorg og klappet meg på skulderen i bilen, så kjente jeg at akkurat nå, har kroppen min det ok. For min trøst, søker jeg først hos Jesus.
