Jeg må beklage litt fordi nå har bloggen blitt min dagbok. Jeg har en dagbok som har lært meg å sortere og håndtere mine følelser, men kjenner det er noe ekstra verdifullt å dele med dere. Spesielt for dere som virkelig vil ha oppdateringer. Føler jeg må si B om jeg har først sagt A.
Dager med sorg
Det er klart dagene går i bølger. Noen dager er veldig fine, andre dager kan jeg føle jeg forhåndssørger. Og jeg kan ha en løgntanke: gråter jeg ikke, så har jeg ikke omsorg nok? Får jeg ikke noe sorg, så bryr jeg meg ikke? Jeg må få lov å være, få lov å hvile, samtidig få lov å være glad. Så når jeg ikke hadde planer søndag morgen la jeg meg igjen etter frokost. Ikke alene, jeg tok med fuglen som så ut til å ville selv hvile. Han var nemlig stille, så jeg plasserte han på gardin stanga. Da ville vi begge føle oss mindre ensomme. Han bet over ledningen til lyslenken da, så den var litt kjip.
«Kom jeg meg til kirken i dag?» Var spørsmålet. «Tør jeg å kjøre bilen?» Har jo ikke fått ny varsel lampe enda. Da jeg VURDERTE å slå opp med eksen fikk jeg behov for å dra i kirka for å be, i hellige ånds nærvær er det kraft til at Guds vilje skal bryte gjennom. Men før jeg rakk å komme meg på et møte (grunnet bilen og besøk) så slo jeg opp. Brannen fortsatte, tror Gud hadde talt hvem menigheten min er. Så jeg skal sørenma ikke sitte hjemme! Sårbarheten jeg drar med kan være YDMYKHET og det er en fin ting spesielt i kirka. Mingle angsten kan jo komme av Yndmykhet. At man er kjør. At man er svak når Gud er sterk. Og planen var å komme sent, be fra galleriet under møte og dra tidlig. Da trang jeg ikke mingle. Ingen trang å spørre «hvordan går det med deg og kjæresten din» Men etter jeg slo opp og jeg begynte å male på Oase Kafeen kjente jeg at mingle angsten slapp. Jeg ville få med mer av møte.
I kirken
Å komme sent til møte (kom litt sent) er jo bare en fordel, jeg slipper å hilse på folk. Jeg var ikke forberedt hvordan jeg kom til å være under denne uvitenheten over brors mangel på livstegn. jeg valgte et sete for meg selv, som om jeg var forberedt for lenge siden hvordan unngå mingleangst, hvordan unngå å frykte folkets upassende spørsmål når man er sårbar. «Jeg kan jo gå frem til en av lederne og spørre om de kan be for oss?» tenkte jeg, med en gang kjente jeg hjerte dunke ekstra. Som deltager og leder på leir i alle år lærte jeg der at når jeg får en slik tanke å dele med andre i en sal, på en scene, og hjertet begynner å dunke høyt, da går jeg på det, så kjenner jeg seier, Guds måte å si sin vilje. Der har jeg lært en måte å høre Guds stemme. Dunker hjertet ekstra, er det Guds vilje.
Jeg gikk frem
«Kan dere være med å be for broren min og min familie? Han er meldt savnet, vet ikke om han er død» spurte jeg en av de som sto foran.
Jada, etter lovsangen gikk møtelederen opp og inviterte meg med så jeg kunne fortelle.
«for dere som ikke kjenner meg så har broren min vært innlagt på psykiatri siden jeg var 14 år, 10 ganger. For et halvt år siden begynte han å drikke alkohol, i vår begynte han å drikke 10 øll om dagen. Slutten av mars dro han utenlands. Han er i Armenia. Nå har vi ikke fått livstegn siden 3.august. Siste var Mail og helt grusomme videoer. Han er meldt savnet, enten så finner politiet han død eller så kommer han hjem og jeg blir satt som nærmeste pårørende. Har vel egentlig ikke helse til det… Siden han ikke er umyndig gjort kan ikke politiet begynne å lete ordentlig enda. mor gråter hver dag. så lurte på om dere kan be for oss»
og de ba. Hele salen ba. Det fine med dette er at jeg slapp å gjenta meg. Alle vet. Jeg trenger ikke å svare til «hvordan går det» de vet det er tøft. Lovsangen fortsatte og en kom og ga meg klem, jeg hulket i armene hennes. En annen ga meg bibelvers og jeg fikk en melding med en sang av en tredje. Ja, tårene kom. Klemmene kom. Var som om Gud sa «det er greit å gråte her! La meg trøste deg i tårene» det gjorde ekstra godt å gråte i kirken. For hellige ånd var jo så til stede.
Som alltid er det et langt ettermøte etter talen. Det vil si det er bakgrunnsmusikk av pianisten/musikanten og de som ønsker forbønn får forbønn. Jeg gikk i kafeen. 2 stykk kom og ba og snakket med meg. Det er fint. Er nok derfor jeg skulle komme, så Gud kunne bruke dem til å vise meg omsorg og be for meg. Gud ønsker jo å bruke mennesker, så da må vi jo ut og gi Gud flere muligheter til å sende oss trøsten, som i kirken.
Noe jeg har lenge hatt troa på er at jo nærmere gjennombruddet er jo sterkere angriper satan. Men han kan ikke røre meg som holder meg til korset, som ber til Jesus hver dag. Nei, satan angriper den svakaste i familien. Han som lar seg styre av mørket 🥺 Det gjør oss rundt vondt. Satan vil dra oss rundt ned. Sammen med han som blir angrepet. Så viktig å holde fokuset riktig, satan skal ikke vinne med at jeg blir brutt ned.
Endelig invitert i lovsangsledelse
Jeg la jo frem alle mine lengsler midt i det vonde. Spesielt sangen jeg brukte mye som ungdom hvor jeg ropte til Gud i sorgen. Skulle så ønske jeg fikk brukt den mer. Det var en mann og en dame som satt lenge med meg i kafeen, damen var en del av lovsangsledelsen. «Du kan komme på onsdagen vi samles» jeg kunne ikke tro det. «Jeg har alltid ønsket meg et musikalsk nettverk» sa jeg med fremtidshåp. Så mange ganger jeg har prøvd å spørre dem. Ble Henvist videre, det er så vanskelig å ta alle stegene selv, avvisning, de har ikke tid. Endelig! ENDELIG! Om jeg får være med i lovsangsledelsen etter så mange år skrikende lengsel etter det, det er hvert fall et slags gjennombrudd 😭
Bønn i naturen
Første gang jeg kom til kirken etter jeg slo opp, så hadde jeg jo omstillingen til å be mer under møtet. Og så kjente jeg hvordan naturen kalte på meg da jeg gikk ut av kirken etterpå. Jeg var den første ut døra men likevel den siste som kjørte fra parkerings plassen den søndagen. Kjente det nå også. Skrev alt dette akkurat på denne benken. Benken som egentlig er en del av barnehagen til troens liv. Så når jeg legger fra meg telefonen, så skal jeg be mer! Be litt ekstra ❤️ Men må ærlig innrømme jeg falt av benken da jeg først satte meg for dette bilde:
