Jeg ble så sjokkert over hva jeg ble fortalt denne lørdags kvelden. Er som sagt på menighetstur og jeg opplevde et gjentagende utmattelse problem som jeg hadde i fjor også på lørdagen, at jeg vurderer å komme bare dagstur neste år. En hel helg er kanskje for mye? Jeg er kanskje introvert som får ekstremt behov for å trekke meg tilbake? Jeg droppet Stjernekamp for andre gang. Leken fungerer slik at man i team triller terning, regner sammen og løper for å finne det nummeret på post. Der leser man spørsmålet. Man løper tilbake for å svare på spørsmålet til lederen og er det riktig, så triller man terning og legger sammen tallet før og nye tallet. Løper til ny post med det tallet. Må lete litt kanskje for å finne det. Første team til å bli ferdig vinner. Tallene går til 30 to ganger før spillet er over. Jeg gikk å la meg andre året på rad jeg midt i stjernekampen 🙈 akk ja, men fikk energi til kvelden da heldigvis.
Da jeg ville si hei!
Men tilbake til det som overrasket meg, som kanskje og overrasker dere. Jeg må spole litt tilbake, mandag denne uken da jeg dro for å trene 11:30, så jeg en fra kirken utenfor treningssenteret. Han tar ferdig påbygg på videregående som var i samme bygg. Jeg hadde ekstremt lyst til å hilse selvsagt. Han satt med ryggen til og pratet med en annen. Da var tanken at jeg ville gå bort og overraske han med et lite lett klask på hode, si hei eller «halla» få øyenkontakt og så gå naturlig videre til treningen min. Det var en liten krig i meg «skal, skal ikke, skal, skal ikke» men jeg bare gikk forbi. Tror ikke han så meg. Og jeg trente. Jeg angret litt på at jeg ikke sa hei. Men i dag er jeg glad jeg lot være. Eller det er natt nå da… så, i natt, er jeg glad jeg lot være 🤣
Mor forteller trist nyhet.
Denne lørdagen kom flere på dagsbesøk. En av dem var hans mor. Jeg satt ved siden av henne under middagen. Veldig søtt at moren er ca 10 år eldre enn meg og sønnen er ca 10 år yngre enn meg. Veldig få er på samme alder som meg, vi er alle som en og samme familie, alder har ingenting å si for å ha et så flott vennskap som vi i kirken har utviklet.
Så forteller hun: «For 6 dager siden, så spilte han fotball. Han skulle heade ballen, men han endte isteden med å heade et annet hode. Han fikk hjernerystelse og måtte være hjemme i flere dager med teppe over hode og ta smertestillende» «Hvem dag var det sa du?» spør jeg overrasket. Og jeg kjente hvordan jeg ble trist og syntes inderlig synd på han. «Sist søndag» «hæ? Men jeg mener så absolutt at jeg så han utenfor Treningsenteret på mandag? Var han noe på skolen?» «ja, han ville ikke ha fravær, så dro på skolen første dagene, men ble sendt rett hjem etter første time.»
Jeg som skulle til å…
Jeg satt med litt sjokk etterpå. Og var jeg dum som ikke fortalte henne det? Men blir jo mye gøyere å fortelle han neste gang jeg ser han? Hvordan jeg skulle til å klappe på hans hode på vei til treningen UVITENDE at han hadde HJERNERYSTELSE som var så ille at han ble sendt hjem. Da snakker vi vel egentlig GUDS LEDELSE. Nå er jeg virkelig takknemlig jeg ikke hadde motivasjon nok, jeg ble vel bare dyttet forbi av den hellige ånd. Tenk så kjipt det hadde vært å klappe på hode hans når han har hjernerystelse, jeg er helt satt ut. Og det var kjempe vondt å høre, ufattelig leit.
Foresten drømte jeg noe helt syke greier sist natt 😂 Men kommenter hvis du vil høre om det!