Hver gang jeg har tenkt på dette, så har det jo knapt vært snø. Så nå kunne det ikke bli mer perfekt tid å ta den frem: Snowboardet til bror som har stått på låven, ubrukt i 24 år. Hvorfor har det ligget der i 24 år? Bror rørte det aldri igjen da han i 2000 brakk armen etter 2.forsøk. Var en liten krangel i stuen, noen mente han brakk armen første forsøk. Men sto ingenting om det i albumet jeg fant frem her.
Så da kunne vel jeg overta det da? Men etter 30 minutter på å bare reise meg, ga jeg opp i en alder av sånn 12 år? Det var helt umulig. Og så sliten man blir. Jeg var 10 i 2000, men regner med jeg ikke prøvde det så tidlig som rett etter at han brakk armen. Jeg var ung og dum. I dag vet jeg at jeg kan bedre. Jeg vet jeg ikke trenger å dra til en slalombakke for å bli latterliggjort av alle rundt, jeg kan gjøre det i egen gårdsplass. Så hadde endelig lært å ta bussen til foreldrene mine en morgen med sol og -19 grader den morgenen. Det tok meg 4 runder ned på åkeren før jeg ble for sliten. Kun en gang kom jeg ned bakken uten å falle. Jeg ble lett andpusten, så blir nok ikke lange økter hver gang. Hver uke fremover vil jeg nå øve på dette. For det kreves jo øvelse. Målet er vel nå først å lyktes med å ikke falle alle gangene jeg kjører ned og klare å reise meg igjen med bindingen på. Så kan jeg ta litt lengre bakke, en lengre bratt hage eksempel. Hos onkel og tante kanskje. Og øve på å svinge og bremse. Til nå bare kjørt ned i åkeren. God snø å falle i 😄 Og dere lurer kanskje, passet brors snowboards sko fra 2000? Ja utrolig nok. I dag har han sko størrelse på kanskje 46, jeg har 42. Det vil si at siden vekst fra år 2000 så passer ikke snowboard skoene til han lengre, mens mine ben derimot går nå perfekt nedi og tillegg har plass til flere lag varme sokker. Som om dette var ment to be.
Så var det over til en oppdatering da. Fikk jo trossalt close up med foreldrene mine da jeg varmet meg i stuen før og etter showet. «han er kasta ut av leiligheten» vel… da slipper vi å fortsette å grue oss til dette, heller få det overstått. Det tar vel ca 3 måneder, så må bror ut. Sier noe om hvor ille det har vært. Uten at han vil verken ha omsorgsbolig eller verge. Jeg tok imot papirer foreldrene mine skrev ut og noterte punkter bakpå, klar til møte med den nye fastlegen neste uke. Kjenner jeg gleder meg! Bedre dokumentasjon kan det vel ikke være på en kronisk utbrent lillesøster som nå søker uføretrygd. Foreldrene mine er over 70 og det blir ikke en enkel fremtid når jeg etter hvert står alene med en storebror som har slike utfordringer. Og bedre tidspukt kunne vi ikke få vite om dette, for mens han er ennå innlagt får han tid til å samle tankene rundt dette og ikke stikke av utenlands av panikk. Heller mye tid i samtale med psykiatere og mine foreldre.
Orka jeg å oppdatere fra søndagen tro? Men så begynte jeg å svare kommentaren på forrige innlegg og da tenkte jeg “nei vent, nå er jeg jo allerede i gang med et innlegg” så jeg kopierte teksten som nyttige punkter for dette innlegget.
Deltok i lovsangen
Det skakke være lett å rekke lovsangsøvelsen klokken 10:00 når tidligste buss fra meg ikke går før 09:53, og så må jeg bytte i byen til M3 som jeg må vente på i 45 minutter og ikke er fremme før 11:00. Hadde det ikke vært så kaldt.. kunne jeg til nød gått helt ned til buss stasjonen (30 minutter). Og uten snø og is kunne jeg syklet til møtet. Så hvordan løser vi det da når far ikke tørr å låne bort bilen fordi diesel bil knapt starter i -20? Jo jeg var så heldig å få kjøre med dagens møteverter. Nå er de ikke møterverter igjen før uke 5. Lang innledning, men de bor visst ikke langt fra meg. Jeg kom ikke frem før 10:30 og det var ok. Vi var nemlig bare en Alt, en supran og en tenor som sang. Resten var syk eller ikke kunne.
Som alltid veldig fin stund i lovsangsteamet og en fin tale som handlet om at Tilbedelse er å tilbringe tid sammen med Gud, for det var jo det Gud skapte oss til. I ettermøtet da forbederne var i gang, så gikk jeg ned da pianisten bare spilte uten vokal. Jeg tok imot forbønn over bror og lot tårene komme. Jeg vet jeg er ønsket å besøke bror neste uke. Han vil jo sikkert ikke ha besøk av mor og far. Mor ga meg telefon nummeret og ba meg ringe dit til uken. Kanskje jeg er eneste han får besøk av. Skal jeg bare være der og la praten gå av seg selv? Eller skal jeg håpe på Guds frimodighet til bønn for bror så han kan bli satt fri? Uansett hva det blir til så kommer det til å gjøre vondt. Og jeg vet ikke om jeg møter en sint, stille eller pratsom bror med uforståelige ord. Det var godt å la tårene komme. Det var nok Gud som bare ville trøste meg. Alle gangene jeg har gått hjemme og følt meg sterk nok ti å ikke gråte, så er det jo noe i nærværet i kirken som sier “joda, jeg skal trøste deg når du gråter, få det ut! Du vil føle deg bedre” Jeg er så lei. Har vi kommet oppi 13 innleggelser nå? Siden jeg var 14 år. 4 ganger på et år. Og endelig skulle jeg få gråte litt.På tide! De fortsatte etter hvert å synge og en fra salen gikk opp og tok min “plass” og ledet sangen. Da slapp jeg å føle jeg måtte opp igjen. For jeg følte jeg var ferdig med sangen og bare skulle få lov å være. Da møtet offisielt var over så ryddet jeg sammen sakene mine. Det var gøy å bruke mine helt egne In Ear. Og jeg fikk sagt til lovsagslederen at jeg ville fremover øve på egne sanger i håp om å bruke dem i teamet, han så forventningsfull ut. Nå har jeg advart han om at jeg antageligvis kommer til å sende en av låtene mine på melding snart. Jeg fant plass på et bord med folk og åt min lunsj jeg hadde tatt med. Jeg var nesten ferdig å spise da sjoføren min hentet meg ferdig påkledd. Så jeg pakket sammen, gikk til søpla og der sto en av de andre lovsangslederne. Hun ga meg en klem. Skrøt av meg og ville snakke om fremover. Jeg blir selvsagt med henne å lede neste søndag den 14.januar. Men hun gledet seg litt ekstra til at gangen hennes etter det ville hun lære meg å lede enda mer. Det vil vel si å ha solo. Og jeg sa at jeg ville gjerne være med neste gang hun skulle synge på Kanal10 for det gjorde hun like før jul. Veldig takknemlig for denne trioen hun satte meg inn i. Utrolig moro jeg får god respons på min plass på scenen. Jeg har troa for at dette året kommer det flere gjennombrudd. Og sangen har jeg jo hatt på hjerte hele livet mitt.
Vil ta sangene mine på alvor
Far og mor kom innom etter deres kirkemøtet og ga meg mikrofon stativ, ledninger og lydkort. Da fikk jeg endelig koblet til mikrofonen og gitaren til høytaler og prøvde ut noen av mine egne låter fra permen. Da er det bare å velge ut en låt som passer best til teamet og pusse på den. Jeg vil bare få ryddet litt bedre plass her før jeg spiller mer. Mor reagerte fort at det sto skap og skuffer åpne etter stresset i dag morges. Men jeg har jo hatt en tøff start på året og så ble bror innlagt 2 ganger før jeg fikk litt glede igjen og så plutselig er det avtaler igjen hver dag. Det skal så mye mer til noen ganger å få gjort husarbeid. Liten selvdisiplintank. Og nå har jeg jo grått, sunget og vært sosial. Måtte bare ligge å se litt tv, prøvde ut mikrofon og gitar, så lagd middag. Ser hver gang vi møtes reprise nå. Så vil jeg lese litt i Favør boken. men jeg kommer sikkert til å sovne. 😂 God uke folkens 😊
Hei jeg er en pårørende som forteller min historie ❤️ Med Jesus, med søsken som har sterke utfordringer og livet generelt 😍✌🏻
Torsdag 4.januar i forrige innlegg HER avsluttet jeg med at jeg fikk vite av en venninne at storebror var i Oslo og skulle ta fly ut av landet😩 Noe vi fryktet fordi han fortiden ikke gjør noe annet enn å drikke seg full og har mer penger enn vanlig. Mor ringte rasende til psyk hvorfor de ikke snakket med henne før de slapp han ut etter bare en natt. Far dro til leiligheten hans for å være sikker… og fant bror… i sengen sin 🤣🤦🏼♀️
Fredag 5.januar ble det tydeligere tegn for at han faktisk dro. Far dro på nytt og kom til tom leilighet. Men på dataen så han tog billetter og hotell booking. Mor ringte att og frem og til slutt fikk politiet stoppet bror på togstasjonen i Sandefjord. Han dro i pysj bukse uten noe varmere under. Han ble tatt med i ambulanse fra Sandefjord til Skien hvor han tok direktesending fra lommen hele veien på over 1 time. Så mor måtte ringe psyk… Da skjønte de hvor syk han var, og de fikk avbrutt direktesendingen.
Lørdag 6.januar mor informerer det er -32 hos dem den morgenen. «Vi har redda et liv» sier mor lettet over at bror ikke var i Oslo det døgnet. Bror som hadde planer å henge på pubs hele natta i Oslo med bare pysj bukse?
Endelig kan 2024 starte
Etter det så snudde humøret seg veldig. Spesielt etter episoden som skjedde 4.januar kveld. Jeg ble fylt med enormt glede og forventning. De tunge dagene var endelig over.
I går kveld hadde jeg min første avtale siden nyttårsaften. Og så var jeg i barnebursdag i dag pluss litt shopping. Derfor det ikke ble blogg i dag morges. Og kanskje ikke forvent blogg hver dag 🤣 i morgen skal jeg i kirken. Skal synge 😍 selv om jeg ikke kommer helt tidsnok til øvelsen for kjører med ei som er møtevert. Bussen går ikke tidlig nok og låner ikke bil. Far og mor møtte meg i dag med pakken fra Gear4music.com. Da gleder jeg meg veldig til det som kommer. Far glemte mikrofon stativet, så kommer med det og flere ledninger i morgen. «In Ear» headphonsa blir til scene opptreden som i morgen 🤩 mikrofonen bruker jeg hjemme til å øve på egne låter jeg håper jeg kan ta med i lovsangsteamet 🤩 Ønsker dere en god helg videre ✌🏻😍
Jeg hadde jo egentlig gledet meg til å skrive dette innlegget. Men så får jeg jo disse forvirrende oppdateringene på kort tid. Så prøver å samle tankene mine hva det var jeg ville skrive.
Jeg begynte jo å lese boken 3.januar “Å ha Guds Favør over sitt liv” Hvorfor kjøpte jeg denne boken? Jo fordi da jeg følte jeg sa noe jeg ikke burde sagt over en ny bekjent, så ventet jeg på å føle meg dum, isteden hørte jeg en stemme som sa “jeg har favør over dere to” var det Guds stemme? Jeg ville nemlig bli bedre kjent som venninne og var redd for om det kom ut noe som ikke burde komme ut. Men jeg klarte ikke slutte å tenke på denne enkle setningen “jeg har favør over dere to, så du skal slippe å føle deg dum.” Jeg måtte søke dette opp, bli bedre kjent med ordet favør og da fant jeg boken:
Jeg hadde tenkt ut hva mer jeg ville skrive, men alt bare forsvant da jeg fikk en melding jeg trodde jeg ikke kom til å få. I et tidligere innlegg sa jeg at jeg hadde lenge lyst til å sende melding til en venn at jeg beklaget for at jeg hadde oversett/tatt avstand i snart 4 år. Han vet vel om det, så hadde kanskje vært dum melding å sende, men det ville gjøre det enklere å vite at han visste at jeg visste osv. Jeg ville bare lese om favør for å få gjennombrudd på en rekke ting der ting ikke gikk helt min vei. Favør har jeg lært så langt er Guds VIP billett til oss, en 1.klasses billett på fly. Han ønsker det fordi han elsker oss, vi er hans favoritt. Han ønsker å gi oss den beste behandlingen for å vise oss hvor glad han er i oss. Trodde jeg ikke kom til å klare å skrive noe som helst. Måtte sette meg foran peisen i går kveld og summe meg, jeg hulkegråt, ba og skalv da jeg hadde en blanda kaos og trøst på samme tid. Men alt hjelper jo litt med søvn. Klokken er 11:05 nå neste dag.
Min storebror med bipolar, asbergersyndrom og alkohol problemer hadde drukket hele natten til 3.januar og sagt han skulle dra full på jobb. I tillegg truet med å kjøpe billetter til utlandet. Han har fått tilgang til kontoen sin uten å være i stand til å betale regninger.
3.januar kveld ble han innlagt på tvang.
–
4.januar midt på dagen fikk jeg enkelt av mamma “utskrevet” Spesialpedagogen klarer jo tydeligvis ikke å skille smarte demonbesatte og normale mennesker. Han ble ikke erkjent syk… han var for hyggelig. Men hvorfor kan de ikke se på hva han har gjort? En seriemorder blir da ikke sluppet ut av fengslet etter bare en dag fordi han oppfører seg i fengselet?
–
4.januar kveld får jeg “sendte du en melding?” jeg hadde slettet den før han hadde sett den. Sendte den på nytt. “Beklager at jeg har tatt litt avstand siste 4 årene, men du har kanskje fått med deg hvorfor. Takk for alle klemmene du har gitt, det viser du fortsatt bryr deg” var noe av det jeg sa. “Jeg skjønner, håper du føler deg bedre nå” Han skjønner, han vet om det ellers hadde han stilt spørsmål. Han stilte ingenting spørsmål. Nå kommer det til å bli enda mer trøst å se han fremfor smerte. Det verste for meg er jo å ta avstand til dem jeg er glade i, alt jeg ofret for å respektere noens andres ønske. Klemmene forteller meg han også egentlig ikke vil være på avstand. Dette er virkelig smaken av gjennombrudd. Jeg kjente en trøst prøvde å jobbe i meg midt i kaoset med bror. “Takk Gud for at du har favør over oss to!” ba jeg. Meldingene kunne ikke gått bedre. Jeg var livredd for å føle meg dum og at det skulle bli kleint neste gang, nei, jeg kjente at det kom til å gå bra. Og slik er Gud, han er flink til å sende en trøst før jeg rekker å sørge. En trøst som overgår all smerte.
–
Natt til 5.januar chattet jeg med en venninne som trengte trøst over at typen slo opp med henne. Etter lang tid oppdaterte jeg om bror. “jeg ser han har reist med tog til oslo, sto på facebook.” hun sendte skjermbilde. Har ikke sett facebooken hans siden november. Så da er han vel på vei til å ta et fly igjen da…
–
Jeg våknet i dag 5.januar til en melding fra Nav… “Rapporten er kommet til fastlegen”, jeg kan bestille en legetime og gå gjennom den. Dette er rett og slett bak kulissene til en kronisk utbrent pårørende som er på vei til å bli ufør.
Pakken med ny mikrofon og In Ear har kommet til gården, så jeg vil øve mine sanger til å fremføre i kirken. Men jeg tørr ikke kontakte foreldrene mine som fikk pakken, for jeg vil ikke vite alt om bror. Ikke hatt en eneste avtale en gang etter nyttårsaften. Har vel trengt det. Første blir i kveld, besøk til min bestevenninne. Da har jeg nok summet meg godt etter alt dette.
Jeg hadde satt en avtale med meg selv, ikke kjøpe mer garn på Hobbii.no eller kostholds varer på Tights.no før jeg har spart ferdig til iMac. Men så fikk jeg jo 1000kr av foreldrene mine julaften få dager før jeg fikk lønn, så jeg kjøpte In Ear headphones for lovsangsteamet i kirke og mikrofon til tilsammen 700kr med frakt som en julegave 🥰 I Norge koster In Air lett over 1000kr, så tror det lønte seg å kjøpe på Gear4music.com. Videre trengte jeg jo ny almanakk kalender bok for det nye året. Så jeg lagde det på personligalmanakk.no. Selv om ikke noe datamaskin kunne hjelpe meg med den tradisjonelle baksiden med fotocollage av minner fra året som har vært, så klarte jeg det via en collage app på telefonen. For såååå ønsket jeg plutselig boken om favør som kostet bare 70kr på Agape.no? Med frakt så ble det litt mer. Boken favør kom i går og veldig fornøyd så langt. Vil dele mer fra boken i neste innlegg. Kommet til kapittel 2 nå og vil dele hvordan jeg vil endre livsstilen min etter det jeg har så langt lært. Men først bilder her av hva jeg kjøpte.
Det var det. Gleder meg til å skrive om det jeg har lest i Favør boken i neste innlegg for morgendagen som inneholder og en ganske stor oppdatering fra livet mitt.
Men først vil jeg ta en gåtur før frokost. (09:42) ha en fin dag 🥰
I slutten av forrige innlegg så fortalte jeg om hvordan jeg lengtet etter å få tilbringe mer tid med noen jeg er glad i. Og fortalte både om romjula og hvordan januar begynte litt tung. Jeg innså dette ikke var unormalt for meg å ha en tung start på årene, for romjula pleier å tømme meg. Så når januar starter, så kan det jo ta flere dager før jeg kommer meg igjen. Man føler seg hensiktsløs og ingenting gir glede, man blir desperat. Jeg trodde jeg forhåndssørget eller forhåndsladet når det kom til at jeg så for meg livet kom til å føles å falle sammen når som helst. Jeg venter jo bare på den telefonen fra mor om den dårlige nyheten om storebror som gjør det enda vanskeligere for oss fremover. Jeg ville sikre meg å lande på bena ved å lese mer bibel, bøker, be og høre på lovsang i Guds nærvær. Så jeg gjorde jo dette da i går kveld. Og jeg fikk endelig lest ut denne boken:
Det har pleid å være litt vanskelig å følge med i linjene når jeg leser. Når det eksempel er snakk om å helliggjøre seg og legge seg selv på Guds alter.. Men når det kommer til å bruke de gavene og talentene Gud har gitt meg OG finne Guds vilje med livet, da lyser det opp for meg og jeg må lese setninger flere ganger. Da jeg tidligere kom over ordet Favør visste jeg at jeg trengte dette for å få gjennombrudd. Favør ser jeg for meg kan sammenlignes både med Nåde og Guds velsignelse. At han er fornøyd med posisjonen jeg står i så han velsigner meg med flere bønnesvar. Hvordan kan jeg gjøre Gud fornøyd med posisjonen jeg står i så han kan velsigne meg mer? En ting jeg leste meg opp på var å faktisk lese mer bibelen, ingen overraskelse, så jeg startet der. Det sto ikke noe om favør i denne boken, men jeg søkte opp og fant en bok som kom i postkassen i dag (skriver mer om Favør i neste innlegg). Jeg vil søke Guds favør for å få bønnesvar. Da kan jeg kanskje endelig få en ny familie og kjæresten jeg har bedt for de siste 4 årene. I går kveld mens jeg leste siste kapittelet så måtte jeg stoppe opp litt…
Hvor får jeg en lik glede?
Hvor får jeg en lik glede som han jeg tilbrakte tid med på nyttårsaften? Når han ikke tar initiativ til å treffes, hvor kan jeg da finne lignende glede? Jo, jeg skulle jo ikke være så vanskelig å finne, det er selvsagt der jeg møtte han for 8 år siden. Jeg møtte han og flere på ungdoms møter i kirken min som var mitt første møte med kirken. I disse ungdoms møtene ble jeg glad i alle. Og for 4 år siden tok jeg avstand til både ungdoms møter og flere av dem som hadde en nær relasjon med en jeg kom litt i konflikter med. Jeg ofret så mye jeg var blitt så glad i, for å respektere vedkommende. Men hele veien har jeg kjent på tro at jeg får komme tilbake. Da jeg innså at dette kanskje var svaret, å komme tilbake, så kjente jeg en glede, jeg så for meg hvordan jeg pleide å føle meg levende lykkelig. Stedet jeg både fikk ta igjen tapt ungdomstid og stedet jeg fikk være en lyttende søster for andre slik jeg selv hadde ønsket meg en ekstra lyttende søsken i en tøff ungdoms tid. Et sted jeg fikk føle jeg hadde en hensikt for andre. Hvor jeg kjente Gud brukte meg til å løfte mennesker rundt meg uten å selv bli sliten.
Hvordan går jeg frem?
Jeg har kladdet en melding til en av dem, ville beklage for å ha oversett han i 4 år. Og han vet kanskje hvorfor. Jeg har allerede sendt en melding til en venninne jeg vet er ungdomsleder i en annen kirke for å se om jeg kan bare besøke en kirkes ungdoms møte først for å kjenne på om Gud kaller meg tilbake før jeg eventuelt prøver i min egen menighet. For hvis Gud gir gjensvar på den gleden jeg har savnet, den hensikt jeg ønsker å ha for andre mennesker, så er jeg vel i Guds vilje, på vei mot Guds favør? Og da kan oppnå flere gjennombrudd og bønnesvar?
Dette fikk meg til å starte treningen igjen. Så allerede nå (11:22) har jeg tatt litt styrketrening og Just Dance hjemmefra før frokost. Etter frokost tenker jeg å ta meg en gåtur for å hande litt det jeg trenger. Jeg må jo få helsen tilbake. og en gåtur skal jo være sunt for psyken. Det er jo så mye jeg har lyst til å gjøre men ikke har selvdisiplin nok alene til å få til. Men å kunne oppfylle ønsket om å komme sammen i et ungdomsarbeid, da er man plutselig sammen med flere. Kanskje det skjer?
Da var det bare å få gjort det, å fortelle dere om hvordan julen gikk. I flere innlegg fortalte jeg at julen er veldig vanskelig. Fra jeg var 13 år begynte ting å bli utfordrende. Det var 2003 da bror fikk diagnosen Asbergersyndrom og en rekke ganger kuttet medisiner så han ble veldig syk. Så fikk han bipolar og videre ble alkoholiker. Så sikker på det? Han drikker 10 øll om dagen om han har råd, så vel… Det ble verre isteden for bedre. 7 år feiret jeg med foreldrene mine alene i en ganske så tom romjul ellers. Jeg tappes isteden for å få påfyll. Og mor taklet det ikke om den “sikre” datteren skulle feire et annet sted. Den usikre sønnen kunne hun jo ikke regne med lengre? Jeg har skjønt hun har godt av å lære seg å få en fin jul uten meg, for jeg må selv ta ansvar for egen glede. Så lyktes jeg i år?
En pårørendes åpenhet i håp om at også flere føler seg mindre alene som står i lignende situasjon.
24.desember
Startet dagen med
å filme Darwins julekalender for Instagram kanalen hans HER. Det ble en fin start på dagen da jeg fikk en god latter ved å gi et forsøk på å få Darwin og papegøye leke rundt juletreet. Jeg flyttet på speilet litt og litt så Darwin fulgte etter det, men aller mest tror jeg han flyktet fra den ukjente papegøye som gikk etter. Spesielt morsomt da jeg sang til og sang så lavt at den papegøyen som skulle herme så vidt gjentok, så da sang jeg høyere, så den sang høyere, da lo jeg og den lo. Video HER.
Dro til kirken
Jeg hadde jo egentlig håpet å få tid til å si god jul til folk i kirken, for en gang skyld. I fjor stresset jeg med å få kjørt med noen andre da jeg hadde fått motorstopp. Året før feiret jeg hos en venninne på Jessheim og åreNE før der ville jeg ikke i kirken for orket ikke å høre “god jul” og vite julen ikke kom til å bli god… Men føltes annerledes i år. Så jeg ville så med glede gi folkene en klem og si god jul. Men slik ble det altså ikke, jeg måtte rekke til selskapet klokken 16, det tok 10 minutter å kjøre så jeg dro 15:45. Mens møtet skulle vare til 16:00. Jeg dro akkurat i det lovsangsteamet skulle på igjen, noe jeg hadde takket nei til å delta i for lenge siden da jeg skjønte julesanger blir for vanskelig å synge for meg. Det gjorde ikke så mye å ikke få sagt god jul til folk, for gjenkjente igjen et ansikt jeg var bare var glad for å se i kirken, men vet tiden ikke er inne til å hilse på enda. Det tørr jeg heller ikke. Men hun jeg satt med fikk jeg sagt god jul til da, så dro jeg.
Julefeiringen
Barna som her er i bildet har vært til velsignelse siden 2020. Bror ble kjæreste med demmes tante i 2018 og da fikk jeg bedre kontakt med de søsknene til brors ex kjæreste. De er 9 søsken og ble kjent med første av dem da jeg var ca 15 år. Siden ble jeg kjent med en etter en av de videre søsknene. Og spesielt når bror ble kjæreste med en av dem, så følte jeg jo jeg hadde fått noen litt mer ekte søsken, spesielt moren til disse barna, følte jeg fikk en litt mer familie. De ville kalle meg tante. Og jeg hadde bare så lyst å ha en harmonisk julefeiring, få lov å feire med barn for første gang. Alltid vært yngst. Så nå skjedde det endelig. Bare det var hos svigers. Farens foreldre. Det var 7 barn og 4 par foreldre, tilsammen 16 med meg. En fullstappa juletre, pinnekjøtt og gruppebilde hvor vi kledde oss ut som alle i Jesus evangeliet. Jeg var eselet. Alt foregikk i å pakke seg inn i tepper eller gamle lege klær. Koselig juletradisjon.
Feiring nr.2
Så hadde de visst som tradisjon når de var hos svigers å dra til familien på mors side, noen få hus bortenfor. De var 13 stk da jeg kom. Var akkurat ferdig å åpne gavene. Det var kaos. Men jeg likte det. Jeg satte meg som regel ned og nøt alt. Nøt at det var annerledes. Annerledes med mye glede. Flere av dem var positivt overrasket å se meg. Jeg kjente jo flere av dem fra før av. Så dro halvparten av familien jeg feiret med tilbake til svigers. Klokken nærmet seg 20 og jeg visste jeg hadde sagt både hade til svigers familien og at jeg tenkte å være resten av kvelden hjemme med fuglen min så han slapp å være alene hele dagen. Men han legger seg jo i 19/20 tiden, så det hadde jo vært utrolig kjedelig å være hjemme med en fugl som bare ville sove. Jeg kjente jeg hadde fått god påfyll og noen av barnefamiliene hadde alt dratt hjem. Så da kom det naturlig:
Feiring nr.3
Jeg dro til foreldrene mine. De og ble selvsagt positivt overrasket siden det ikke var avtalt. Jeg var selvsagt ønsket, og de var ganske slitne. Jeg fikk fort høre av mor at bror hadde hatt munndiare hele dagen. De hentet han full og han hadde hatt et sinne utbrudd. Det gikk ikke ann å se noe på tv med alt han skulle snakke om og da jeg kom skulle han vise frem gamle film opptak på telefonen og som vanlig flere lyder gikk over hverandre. Men det var en glede jeg kjente jeg hadde overskudd. Hvor lenge varte det? Jeg hadde ikke med gavene, de tenkte jeg å ta med neste dag. Likevel ville de jeg skulle åpne demmes gaver til meg. Det var selvsagt ikke mye, for hadde jo bestemt at vi skulle slippe å bruke særlig penger på det. Jeg fikk Air Fryer, liten reiseveske til fuglen min og mer. Jeg satte straks den nye reisevesken ved siden av meg i sofaen hos dem og følte fuglen var med meg. Den er kjekk når jeg må ta buss og skal frakte fuglen. gleder meg til småturer til våren.
Kort om de neste dagene
1.juledag hadde vi avtalt restemiddag hos mamma og pappa, ribbe. Bror hadde overnattet siden julaften.
2.juledag hadde vi ørret, det er tradisjon. For 20 år tilbake pleide bestefar eller farmor å også komme, altså den som ikke var på selve julefeiringen, men ingen beste foreldre igjen. Så igjen bare oss.
Det disse to dagene hadde til felles var at det hele tiden var musikk fra andre etasje som gikk i repeat og bror ville ikke skru ned. Mor skulle prøve å irettesette han flere ganger og stemningen ble stadig mer og mer ubehagelig. Jeg hadde ikke orket en dag til. Bare når bror var oppe så klarte vi å se en film i fred. Jeg kjente jeg nærmet meg et sammenbrudd, så jeg ga tydelig signal når jeg ville hjem igjen for da skulle far kjøre meg hjem etter få dager hvor jeg fikk lånt bilen.
3.juledag ble det ENDELIG familie middag hos tante og onkel som ikke har vært på mange år. Men var ingen søskenbarn. Kun mors to brødre med følge.. Og bror kom full. Jeg som vanlig ble sittende stille mesteparten av tiden. Det føles stort sett deprimerende til tider spesielt med bror som oppfører seg annerledes.
4.juledag gikk jeg bare i pysjen.
5.juledag dro jeg å handlet litt i nærområdet. Men ellers hvilte hjemme.
Nyttårsaften var som alltid en suksee og jeg nøt nok litt mer enn jeg burde av en kamerats nærvær. Håper han trivdes like mye med mitt. Jeg er så sulten nå, jeg trengte bare noen å få være glad i. Jeg lå med tur boksen i snøen bak kulissene til rakettene og så dem fyres opp rett over meg. Jeg ville være så nærme jeg kunne, det var noe i det som var mat, ikke rakettene, men han som fyrte dem og jeg likte så godt å se dem løpe for livet hver gang de tente dem. “kan du ikke hive deg i snøen en gang” så tok han salto i snøen på neste løpetur. Jeg lo. Jeg er så lei for det, jeg vet vi ikke matcher, men jeg er så glad i han og hintet masse om å få møttes mer. Jeg trenger folk rundt meg nå jeg kjenner jeg er glad i for det er en trøst i nærværet. Jeg har skjønt at de jeg lettest blir glad i har erfart lignende kamp i livet, slik at man sammen føler en fred. Dette gjorde vondt og godt på samme tid. “si i fra om du finner ut av at statister kan ta med seg assistenter på opptaksdager da” han ler av det uventede spørsmålet. “er nok litt for sent” om ikke det er hint nok så vet ikke jeg. Han skal være statist i film og det er jo klart det er noe som interesserer meg noe voldsomt. Han skal kjøre langt og vet det er mye venting, tenk om jeg kunne vært med. Og så sendte jeg noen kleine meldinger dagen etter om at jeg ikke turte å gi han en klem og sånn selv om jeg hadde lyst. Men håper han trengte å høre det.
Tøff start på 2024
Det kom jo ikke som en overraskelse.. Mor ringte. Bror hadde jo fått tilgang til kontoen sin som var selvsagt også ment til å betale regninger med… han hadde brukt halvparten på under en uke på alt mulig rart og nå tenkt å reise utenlands igjen. Han vil jo ikke ha noe verge, han skremte jo bort forrige verge. Så kan han ikke betale sine egne regninger en gang. Hva skjer mens han er på reise da? Han drikker seg vel stadig full, blir ranet, betaler ikke regninger så han mister leiligheten og vi må stå for utflyttingen? Hadde egentlig avtalt middag hos dem i dag, 1.januar. Men hvorfor i huleste skulle jeg si ja? Når middagen egentlig bare handler om å få overtalt bror til å ikke reise. Skal jeg sitte der, første dag i året og høre dem krangle og fyre opp bror som ikke en gang er seg selv fra før av? Så skal alt bare rase sammen når han stikker av igjen, burde jeg ikke lade opp til det liksom? Åssen? Hva gjør jeg? Forhåndssørger jeg nå eller forhåndslader jeg? Jeg fant en spilleliste på Youtube og satt den i repeat. Skrev ut alle tankene mine og bønner. Leste bibelen og tenker å lese mer. Jeg går tilbake til nyttårsrakettene jeg så på nært hold. Når egentlig favoritt øyeblikket var å se han komme løpende og han da av og til stå rett i nærheten av meg. Fyrverkeri er noe av det mest romantiske jeg vet om, så alt jeg ønsket var å stå ved noen jeg er høyt glad i under oppskytingene. Hvordan kan jeg ta med dette hjem? Ligge i sofaen og bare Være til disse lovsangene? Høre på “Lord lift me up, Lord lift me up, Lord lift me up” så kanskje jeg lander på føttene når livet føles å falle sammen. Det er Gud jeg skal elske nærværet til, så skal det fylle meg. “kjære Gud åpne dørene til en ny familie” for gjentar brors reise en gang til, så må jeg bare ta mer avstand, orker ikke mer. Men jeg har jo ingen andre nære å flykte til….
Nå er det lenge siden jeg har oppdatert her. Og i tidligere innlegg har jeg snakket mye om hvor utfordrende jul er. Tenker jeg må få oppsummert da hvordan faktisk julen har vært. Men det er jo inntrykk som nok trenger å samle seg litt først hvor jeg og innser jeg både går inn i en ny slags sorg prosess OG jeg prøver å få en venn til å møtes som jeg er så glad i så det kan lette på starten på et nye året. Så før jeg deler om alt dette i et litt senere innlegg så kan jeg dele mine nyttårsforsetter slæsh planer
Nyttårsforsetter
Lese mer Bibelen/bøker
Befale mer Guds vilje og be Guds favør over livet: (kjærlighetslivet, familie, økonomi osv)
Tilbringe mer tid med de jeg kjenner jeg er glad i
Trene mer hjemme (styrke og Just Dance)
Gå mer turer
Øve mer spansk
Lage mer mat med dem som spiser det samme som meg
Jobbe med og fremføre egne sanger
Få sunget på Kanal10 med lovsangsteamet
Male ferdig bilder og ha utstilling (ellers legger jeg malingen litt på hylla)
Ikke kjøpe mer garn før jeg har brukt opp rester fordi jeg sparer til å kjøpe i april:
