Bare fordi jeg forteller jeg tidligere var veldig deprimert før jeg endret kosthold (med diagnosen PCOS og uoppdaget Cøliaki,) så er det liksom mistanke om Bipolar også? Og det var vanskelig å beskrive følelsene på Adhd utredningen og hos fastlegen. Så tenkte jeg skulle øve på det her. Siden jeg er henvist til DPS for mistanke om ubehandlet bipolar og Posttraumatisk Stresslidelse. Jeg får jo sikkert sånne vanskelige spørsmål da også.
Så hva opplever jeg? Som for eksempel akkurat nå lørdag 20.januar klokken 16:30. Jeg har ikke planer før kvelden i 18:30 tiden, likevel tar det mange timer før jeg kommer meg ut av pysjen. Og etter frokost så blir jeg sittende så lenge at det er tid til lunsj, først da steller jeg meg. Selv om noen dager har jeg bare vært i pysjen hele dagen når jeg først ikke har noen planer. Det er klart det er deprimerende. Det er deprimerende å ikke orke andre ting. PCOS er kjent med symptomet tretthet og slapphet (OGSÅ depresjon forsåvidt.) Jeg bør trene, men har ikke vært lett å komme i gang for 2024.
«skulle ønske jeg orket å øve på sangene mine jeg vil ha inn i lovsangs teamet» «skulle ønske jeg orket å sy så jeg blir kvitt litt av stoffet jeg har til overs og som tar plass» «skulle ønske jeg orket å vaske resten av leiligheten» «skulle ønske jeg orket å filme og hadde flere ideer for Tiktok» «er vel på tide å stelle seg snart, men orker ikke enda» «føler meg så kjedelig for Darwin, han ville vel ha lekt mer» «hvorfor har jeg så lite energi, jeg orker ingenting» «kan jeg ikke få trent ellerno, burde ikke vært så vanskelig å tatt seg en tur» «jeg burde avtalt å treffe noen, det hadde fått meg opp av sofaen» «hadde jeg hatt en kjæreste så hadde vi jo gjort masse sammen og jeg fått mer energi til å ordne hjemme til han kommer på besøk» «jeg burde lest Bibelen, men tenk om jeg bare sovner om jeg leser fra sengen»
Det er tankene mine. Det er bare disse type tankene som går gjennom hodet når jeg er «deprimert» når jeg sitter i sofaen og ikke orker annet enn å hekle og se fra streamings tjenestene på dataen. Og så tenker jeg kanskje ikke helt over at jeg lærer nye ting. Jeg lærte et nytt mønster og ble hekta:
Jeg lagde visst min aller første gryteklut. Garn jeg hadde fått i gave av ei som hadde pose med masse restegarn. Akkurat nok til gryteklut. Og så ble det også en til lik i mørkere farge jeg ble ferdig med samme kveld. Jeg ble nemlig inspirert til å ønske å lage Pixel Art… altså se tydelig pixels for å kunne hekle bilder. Og brukte spillet Pixel Art til å få litt ideer, fant ut jeg kunne ta egne bilder også. Før jeg fant video av det nye mønsteret via på Pinterest. Det mønsteret man kan bruke til å hekle ønsket bilde ut av og fant masse eksempler hvordan man hekler ønsket bilder :
Eksempel fra spillet hva jeg kunne tenkt meg å fått inn i heklingen?
Jeg skal bare hekle med garn jeg har nå! Skal jo spare. Likevel lot jeg meg friste av JANUAR SALGET. Så kjøpte garn likevel for et pr dager siden for hadde lyst å hekle ny genser med disse fargene:
Er det greit å ha sånne dager? Jeg har vel ikke bipolar for å bli litt deprimert over å ikke orke noe særlig?
Nå vet jeg hva dett er! DET ER KLAGING! Tankene er ren klaging. Hadde jeg derimot ligget i sengen og slitt med å sove, masse tanker eller fortsetter jeg i hode på en samtale/diskusjon jeg dummet meg ut på tidligere den dagen? Da har jeg knekt en kode: Jeg tvinger hjernen min til å BE! Be = fred = søvn. Eller har jeg for lavt blodsukker? Da spiser jeg. Hvorfor kan jeg ikke gjøre det samme i sofaen? Det må jeg prøve! Er kanskje bare litt rart når jeg først ser på noe samtidig.
23:06
Så har jeg brukt hele bussturen til og fra nabo byen til å lese i boken «En storesøsters hemmelighet.» og utrolig nok handlet kapittelet akkurat om tanker.. Tanker som kan slite oss ut og dra oss ned. Ja jeg leste hele kapittelet på bussturen (stolt) Så ville bare dele denne bønnen med dere jeg selv fikk lest i det kapittelet som en fin avslutning på dette innlegget.
Kjære tanke. Jeg vet at vi har vært gode venner en lang stund nå, men dette fungerer ikke lenger. Du begrenser meg. Du trykker meg ned. Du hindrer meg i å leve. Du har aldri ønsket det beste for meg. Du har alltid villet ta mer og mer plass uten å ta hensyn til meg og hvordan det påvirker livet milt. Jeg vil leve livet mitt i frihet, og det er dessverre ikke plass til deg Jeg har takket nei til mye på grunn av deg. Jeg har vært trofast mot deg, men du har ikke vært trofast mot meg Jeg hører at du gjør det samme med mange andre. Så nå er det slutt. Jeg vil være fri. Jeg vet at du vil prøve å komme tilbake igjen, men det nytter ikke. Nå er det slutt for alltid.
Neste kapittel handler om «Fremtids venner» passer utrolig godt for det jeg skrev om på forrige innlegg. Gleder meg
