Selvsagt har tanken om å ha Asberger eller autisme slått meg som pårørende til bror som ble diagnostisert da jeg var 12 år. Men fått mange fine bekreftelser om at jeg neppe kan ha det. Eksempel mors ungdomsvenninne som har en sønn med samme diagnose. «Tro meg, du har ikke autisme, deg vet jeg»sa hun i høst. dessuten var jeg jo på Adhd utredningen. Tror den kunne gitt ganske tydelig tegn til autisme der viss jeg hadde hatt det. Bror med autisme har 138 i IQ, jeg har bare 105 🤣 Min kompis som undret på om jeg kunne ha det har 125 i iQ og han har asbergersyndrom. Og min far innrømmet han ikke tør og ta iQ test… Asberger er jo arvelig. Jeg har også vokst opp med venninner som og har autisme hvor jeg lærte hva symptomene var. De mistet alle eksempel litt sosiale antenner i form av at de fikk blant annet veldig sosial angst og jeg er derimot veldig sosial, elsker nye mennesker og har aldri hatt buss angst som alle disse Asbergersyndrom venninnene mine har til felles. Men siden jeg er mye utbrent og er på vei til uføretrygd kan jeg få mingleangst av og til da temaet ikke er så gøy å komme innpå under samtaler med nye.
Jeg pleier å si at jeg har autisme i blodet hvis det temaet skulle være relevant. For jeg er tydelig magnet til alle andre med autisme eller pårørende til autisme. Vi har jo noe til felles, det gir en forståelse. De føler seg trygge, forstått, ikke dømt. Men jeg kan se at det er en forskjell, jeg har jo ikke alle de samme utfordringene. Jeg ender oftest opp med å føle meg mest som storesøsteren i vennskapet. Når de er ubesluttsomme, må kanskje jeg sette ord på det som er det mest logiske valget. Ta ansvar i det sosiale når de trekker seg introvert tilbake og ta hensyn som kan resultere i å dra mye tidligere fra arrangement enn planlagt.
Jeg kunne da sikkert jobbet med autisme? Er da mange jobb muligheter der?
Nei! Jeg har trukket meg tilbake fra veldig mange vennskap fordi det kan ta mer enn det gir. Har lett for å være den storesøsteren jeg selv skulle ønske jeg hadde. Det er lett for oss kvinner å bli litt ekstra glad i dem man får ekstra omsorg over? Men å bære omsorg er jo en form for å gi. Og dessverre har jeg følt mye ansvar på å være der for de som er ensomme.
Det litt ekstra rare er at omtrent alle jeg møter med ADHD blir som mine bestevenner. Og det ligger noe gjensidig der, selv om jeg har en bekreftelse på at jeg ikke har ADHD. Det er kanskje noe lignende man har i blodet. Og det får være helt greit. Jeg ser ikke bort i fra at Gud vil bruke meg mer i disse områdene… men jeg må sikre mer jevnlig påfyll før jeg åpner opp livet og hjemmet mitt til fler.
Hei.
Man kan være sosial og ha autisme/asperger. Du kan likevel ha det. Anbefaler å lese litt på nett om autisme og kvinner. Om du vil da.
Ja har lest på nett. Og full forståelig det finnes flere grader og annerledes for kvinner og menn og alder. Jeg var på ADHD utredning i høst og han sa jeg ikke har ADHD og skulle han ha gitt meg en diagnose måtte det være flink-pike-syndrom. Altså ingen mistanke om autisme heller på IQ testen eller samtalen. Ingen har sett noe tegn til autisme i min 5 års behandling nå etter jeg ble sykemeldt. Eller livet generelt. Jeg kjenner jo godt til symptomene siden bror har hatt det siden jeg var 12/13 år. Og mitt poeng er og at jeg så tydelig endringer på det sosiale hos mine venner som utviklet autisme. Mange kan jo bli ekstremt sårbare på store mengder. Å være sosial er så bredt spekter. Man kan være sosial skriftlig, man kan være sosial over spill, man kan være sosial en til en og man kan være sosial i store grupper.