Quit on set
Var vanskelig å sette tittel på dette innlegget. Men dere skjønner fort hvor jeg vil hen. Jeg fikk se overalt på blant annet TikTok at noen av mine gamle idoler fra Nickelodeon hadde kommet sammen om å lage dokumentar serie. Dokumentaren handlet rett og slett om de vonde hemmelighetene fra bak kulissene til de ulike seriene lagd på 90 og begynnelsen av 2000 tallet. Jeg selv er født 1990 og jeg kom over denne dokumentar serien på Discovery + (link i overskrift). Jeg bare MÅTTE ta opp Nickelodeon seriene på youtube og se ALT på nytt. Noen av dem var ganske ferske lastet opp og akkurat slik jeg husket dem. Man ser dem på en helt annerledes måte nå med dette i bakhode. Favoritt programmene som:
Men det jeg nå følte jeg slapp unna var kanskje den aller verste perioden demmes med
Drake som 15 åring opplevde nemlig hardt seksuelt overgrep av en 40 åring fra settet og det like før Drake & Josh serien startet. Showet jeg knapt så noe på. Spesielt hoved tv produsenten var veldig grov i sine ideer til episodene, sine handlinger og stygg i kjeften mot alle rundt seg under produksjon. og ikke minst ble 2 i teamet arrestert for overgrep mot mindreårige blant barne skuespillerne. Det er ganske ille når hoved tv produsenten koser seg med at mindreårige gjør sketsjer som tenner han…? frekke handlinger og replikker. Som om seriene som var ment for barn egentlig var lagd for pedofile. Her er noen av youtube klippene som omtaler saken;
Dette bilde er meg og min bror, bruker egne bilder for å illustrere barn, siden Blogg.no kanskje ikke liker om jeg hadde tatt bilder fra selve barnestjernene fra nett. Jeg vil snakke litt videre om mine frustrasjoner.
Når man bare ønsker relasjoner med barn
Jeg er jo av og til i søndagsskolen i kirken og som frivillig på en barneskole en gang i uken. Per nå er det eneste jeg har av tid med barn i min hverdag. Noe som kan føles veldig lite for en som ikke har vokst opp med barn rundt meg utenom de som var på min egen alder som barn. Vel man blir jo vant til det på en måte, men er et savn der. Jeg har jo ikke kontakt med søskenbarn, så da heller ikke kontakt med søskenbarns barn. Selv er jeg yngst av søsken og søskenbarn. Og lite nær kontakt med venner med barn. Har forsåvidt hatt mye kontakt med en barnefamilie som er i familien til min brors eks kjæreste. Men de skal flytte til sommeren og uten bil er det veldig vanskelig å treffe dem jevnlig slik jeg gjorde før. Jeg har siden 2020 lagd youtube filmer med dem mens jeg har vært på besøk hos dem, noe foreldrene og syntes har vært artig for dem å se og oppleve. Men det er noe jeg virkelig missliker, og det er hvor redd jeg er for å gjøre noe galt.
Livredd for å gjøre noe galt
Det har faktisk vært en av barna i søndagsskolen som har mast etter å bli venner på Roblox spillet, han ønsket å spandere kake på meg fra kirke kafeen og stadig vekk klemmer på meg. Jeg har sagt at jeg godtar ikke å bli venner på noe spill uten foreldrenes tillatelse, og da ønsker jeg også ha bedre forhold til foreldrene! Å ta imot noe fra en 9 åring som kanskje er kjøpt med foreldres penger er heller ikke innafor og hvor mye skal jeg avvise ungens ønske om klem? Jeg skal vært fall ikke være den som oppsøker fysisk nærhet. Jeg kan bli livredd. Det vil selvsagt skremme foreldrene at en 9 åring gutt blir ekstremt glad i en 33 år gammel dame ikke sant? Og hjertet mitt smeltet selvsagt når han ville kjøpe kake til meg, man vil ikke skuffe guttungen. Så jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg tok dette opp med søsteren over en melding. Det hjalp. Og samtidig lettet over at han fortsatt ikke har fått spandert på meg. Jeg har virkelig håpet at foreldrene kan se mine gode frukter, at de kan stole på meg med mitt jesus-hjerte. Og at det ikke er JEG som tar slike initiativ. Jeg skal ikke spandere på guttungen, jeg skal ikke legge han til på spill. Og håper det heller ikke oppstår sjalusi. Så hjelper ikke om de stoler på meg, hvis det kan også utvikle sjalusi hos foreldrene.
Letteste er å ha egne barn
Dette gjør selvsagt ønsket sterkt i å ha egne barn! Da slipper jeg å være redd for å gjøre og si noe feil. Og som mor kjenner man plutselig til 1000 flere ting som ikke hadde vært innafor. Man har enda mer sterke meninger i dette temaet. Man vil bare beskytte barnet sitt. Så for en som ikke har født noe barn enda er det klart lærerikt å se en slik dokumentar. Når mine nære relasjoner med barn er så få, vil jeg gjøre alt for å ikke risikere å miste det! Noe jeg har for lengst tenkt på jeg aldri skal si til et barn er “ikke si det til noen” eller “kan du holde på en hemmelighet?” for hver overgriper vil ikke noe annet mer enn at offeret skal holde tett. Og vil ikke lære barn å holde på hemmeligheter fra voksne tilfelle de blir utsatt for noe så grusomt! Jeg har da et mamma hjerte over barna, ikke pedofile tanker! Skal barna holde på en hemmelighet, ja da har man vel kanskje allerede erkjent man har gått over streken? Og jeg skal heller aldri si “kanskje du får lov til å hilse på fuglen min en dag?” Hadde barnet løpt til foreldrene jeg knapt kjenner med det hadde nok foreldrene stivnet til og tenkt “RØDT FLAGG” Sånt får jeg heller si direkte til foreldrene når man blir bedre kjent, for foreldre skal selvsagt være med om man inviterer noen. Og skjønt jeg må droppe å si “det er eneste muligheten jeg får treffe barn” jeg kan høres desperat ut.
For når man endelig får barn inn i livet, noe som er gledespredere og fulle av kjærlighet, så er jo frykten ekstra stor om foreldrene bare dro de vekk fra livet mitt. Det er bare godt å få ut denne frustrasjonen. Fordi det passet så til dokumentaren. Kanskje jeg aldri får tantebarn en gang liksom. Og jeg er snart 34 år. Jeg elsket Amanda Show! Jeg elsket All That fra 2001-2004 ish. Og Zoe 101. Så var det så mye mørke sider ved de showene. Det er forferdelig trist. Og det finnes så mange fler pedofile der ute enn det vi vet om. Og det er jo tydelig bevist i den dokumentaren. Og jeg selv ønsker jo å lage filmer, og er det noen som kan engasjere seg som vil være med, så hører jeg det ofte fra barn. En gutt ville lære meg Fortnite for youtube. Aaaah, selv om foreldre godkjenner det, så vil jeg nok aldri falle til ro med det før jeg får egne barn. Selvsagt kommer det nok en hau av mamma-politi om jeg deler av egne barn på sosiale medier. Men jeg har nok kommet langt innen da. For hvis kongefamiliens barn dukker opp på skjermer, hvorfor kan ikke mine barn det da? Så lenge man har god fornuft over hva man gjør.
Ønsket å bli barnestjerne
Jeg husker jeg selv ønsket å gå i de sporene der. Jeg hadde nok sett dette på tv. Så jeg spurte stadig om jeg kunne gå på audition. Var det noen audition opplyst i avisa? Kunne vi dratt til oslo så jeg kunne komme på tv? Husket det ekstremt godt. Det var ikke internet på den tiden, så håpet avisa kunne hjelpe meg liksom. Jeg og bror ble fotografert og filmet masse i oppveksten, hadde internet fantes tror jeg vi faktisk hadde vært en youtube familie, for interessen var veldig stor i familien. Og mor hadde glede av å sende meg på teater fra jeg var 8 år. Men rart nok hadde hu ikke troa på at det var noe JEG kunne leve av. Så å gå videre for autidions og satse på å bli skuespiller det var hun strengt imot. Kanskje det var like greit etter alt jeg har hørt nå? Jeg har og godtatt mer og mer at jeg må bare orke det jeg orker og at uføretrygd kommer til å forsørge meg med tiden. Folk kan spørre “hvor ser du deg selv i fremtiden?” “jeg tar over gården, gifter meg, får barn, har dyr og grønnsaker. Kunst utstilling på låven, salg av grønnsaker og det jeg lager, hage konserter og vlogger livet på youtube” og jeg ser på dem at de tenker “er det alt?” Men det jeg skjønner er at JEG kommer ikke til å orke mer enn det. For å bli mor kommer til å ta enormt mye krefter, og slik jeg ser det er PCOS en kronisk tilstand med jevnlig følelsen av å være utbrenhet.
Kjære himmelske far jeg ber om at du leder meg til å si og gjøre de rette tingene ovenfor barna. Ber også for muligheter til å bli bedre kjent med foreldrene og en god tillitt som gjør at jeg kan hvile mer i å være tilstede for barna i Jesu navn Amen
